Svensk åpning

Den offisielle sannheten kommer for en dag når den ikke lenger er til særlig skade for makthaverne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DENNE UKA var det svenskenes tur til å få sitt sjokk, til å miste sin demokratiske dyd og til å gremmes over fortida. Tirsdag la Säkerhetstjänstkommisionen fram 3000 sider med omfattende dokumentasjon om massiv ulovlig overvåking av kommunister, venstreradikalere og andre med systemkritiske holdninger. Tretti år etter IB-affæren får journalistene Jan Guillou og Peter Bratt rett. Rapporten viser at innholdet i deres berømte reportasjer i Folket i Bild/Kulturfront fra begynnelsen av syttitallet var riktig. Rapportens innhold dokumenterer også at statsministrene Olof Palme og Ingvar Carlsson, og forsvarsministrene Sven Andersson og Sten Andersson, har løyet om den uoffisielle etterretningsorganisasjonen IBs forhold til sosialdemokratene.

SVERIGE har altså fått sin Lund-rapport, seks og et halvt år etter den norske. Endelig åpnes dørene til de hemmelige skott i «nøytrale» Sverige.

Sannheten, eller den offisielle bekreftelsen, har sittet lenger inne i Sverige enn her. Vi er derfor i ulike faser når det gjelder oppryddingen av dette kapittelet i historien. Norske myndigheter avslutter sitt oppgjør med gamle synder ved å stenge innsyn i mappene ved årsskiftet. Sverige er helt i startfasen av sin åpningsprosess og kan støtte seg til norske erfaringer i den videre prosessen.

INNHOLDET i den svenske rapporten likner på den norske. Den gir, ifølge kommisjonsleder Gunnar Brodin, «et inntrengende og detaljert bilde av det man kaller Overvåkings-Sverige». Det er forholdsvis flere med «mappe» i Sverige enn det er i Norge. Over 100000 svensker var registrert som «säkerhetsrisk» på slutten av sekstitallet, mens det i Norge på det meste var registrert 43000 saker (1978). I begge land har kommisjonene hatt rettsmyndighet og intervjuet hundrevis av personer under ed, blant dem mange pensjonerte politikere. I begge land har påtalemyndighet, domstoler og regjeringsoppnevnte kontrollorganer sviktet sin oppgave. I begge land har de sosialdemokratiske partiene og fagbevegelsen medvirket til kartleggingen av kommunister og sympatisører gjennom sine tillitsvalgte. I begge land fantes planer om massearrestasjoner. I begge land har statsministrene tiet eller løyet om sakene.

PETER BRATT stiller i en kommentarartikkel i Dagens Nyheter spørsmålet: «Ska det behöva ta 30 år att få rätt?» Det var nemlig våren 1972 hans gamle kjenning og avhoppede IB-agent Håkan Isacsson begynte å fortelle ham hva IB var for noe. Kort tid etter skrev Bratt en anonym artikkel om dette i FiB/Kulturfront. Der arbeidet Jan Guillou, som visste andre ting som utfylte bildet. Sammen avslørte de Sveriges hemmelige etterretningsorganisasjon, med forbindelseslinjer til Forsvaret, Säpo, fagbevegelsen og Sosialdemokratene.

«Man kommer möjligen att säga, att tidningen avslöjar försvarshemligheter och därmed hotar rikets säkerhet. Men hotet mot rikets säkerhet kommer från den verksamhet som vi här skildrar. Den verksamhet kontrolleras inte av riksdagen. Den är grunnlagsstridig och ett brott mot demokratin,» skrev journalistene i innledningen til den berømte utgaven av FiB/Kulturfront i 1973. Guillou og Bratt fikk ett års fengsel for sin avsløring. Nå får de altså rett.

TYPISK NOK kommer «sannheten» fram en generasjon på etterskudd, når fiendebildet, som POT og Säpo mistolket ut over alle proporsjoner, er forandret. Kommunistspøkelset er for lengst nedkjempet eller fordunstet. Osama bin Laden og islamske fundamentalister har overtatt rollen. Overvåkingen av kommunister og venstreradikale på femti-, seksti- og syttitall har nå et komikkens skjær over seg. Gammelkommunistene nærmer seg livets siste fase og 68-erne pensjonsalderen. Sannheten kommer fram når vi tåler å høre den og lar oss ryste «så lagom», som svenskene sier.

MEN FORDI det er viktig for vårt samfunnssystem at vi beholder troen på demokratiet, på den alminnelige stemmerett, på ytringsfriheten, på den frie meningsutveksling, på den frie organisasjonsrett og på Grunnloven, 17. mai og Svenska flaggans dag 6. juni, må vi gjennomgå slike styrte og godt sikrede renselsesprosesser, i Sverige som i Norge. Justisminister Thomas Bodström varsler allerede endringer i lovene som skal øke rettssikkerheten til overvåkede, blant annet ved å innføre et offentlig ombud som i retten skal representere folk som av sikkerhetsmessige grunner skal telefonavlyttes. Om Säkerhetspolisen etter dette for eksempel skulle ønske å avlytte Jan Guillous telefon, kan han altså trøste seg med at han i det minste har et offentlig ombud på sin side der politiet får sin rettslige kjennelse. Det dumme er at han ikke får vite om det.

DEN NORSKE åpningen, som svenskene kan lære av, har på ingen måte vært vid. Unntaksbestemmelsen i lov om begrenset innsyn i overvåkingsarkivets arkiver og registre er omfattende. Det skal ikke gis innsyn såframt dette vil kunne skade Norges forhold til en fremmed stat, eller hvis sikkerhetsmessige hensyn eller personvernmessige hensyn tilsier det. Dessuten skal det ikke gis opplysninger som røper navn på informanter og tjenestemenn i POT eller dommere som har gitt rettslig kjennelse. Sist, men ikke minst, skal det ikke gis innsyn som kan skade forholdet til samarbeidende tjenester (les Mossad eller CIA), eller som kan avsløre metoder.

NÅR ULYDIGE nordmenn har avfunnet seg med dette, er det all grunn til at kulturelt sett mer lydige svensker vil gjøre det samme.