Svensk dobbeltspill om Telenor

Svenskene ønsket ingen fusjon mellom Telia og Telenor. De fridde til finske Sonera samtidig som de forhandlet med nordmennene. Det avslører tidligere Telenor-sjef Tormod Hermansen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fusjonen mellom Telenor og Telia gikk i vasken fordi sterke krefter i Sverige heller ville fusjonere med finske Sonera. Samtidig som Tormod Hermansen og Telenor-ledelsen satt i fusjonssamtaler med Telias toppleder, førte andre i Telias ledelse tilsvarende samtaler med Sonera - i full forståelse med det svenske næringsdepartementet.

Dette avslører tidligere Telenor-sjef Tormod Hermansen overfor Dagbladet, når han nå for første gang forteller hva som skjedde i kulissene i det norsk-svenske industridramaet som utspant seg i 1998 og 1999.

-  Jeg har ikke sagt noe offentlig om dette tidligere. Etter bruddet bestemte jeg meg for å legge det bak meg. Men nå er det tross alt gått fem år, sier Tormod Hermansen.

Den finske drømmen

Det var egentlig Sonera sentrale folk i Telia og svenske myndigheter ville ha som fusjonspartner.

Ledelsen i Telia var splittet i to deler som ikke snakket sammen. De førte fusjonssamtaler på hver sin kant - uten at den ene fraksjonen visste hva den andre drev med.

-  Da Telenor-avtalen gikk i vasken, var dette antakelig like greit. Det var Sonera sentrale folk i Telia-ledelsen ville ha. Og slik ble det, sier Hermansen, Telenor-sjef under fusjonsforhandlingene.

Mot slutten av forrige tiår skulle endelig nordmenn og svensker få til et omfattende industrisamarbeid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter at et første forsøk på fusjonssamtaler hadde strandet i februar 1998, valgte den svenske Telia-sjefen å prøve én gang til.

-  Lars Berg, Telias konsernsjef, tok kontakt med meg høsten 1998. Han ønsket å sette i gang en prosess, for å se om det var grunnlag for nye samtaler. Vi snakket sammen, og etter hvert utviklet det seg til å bli mer realistisk. Staten var eier av Telenor, og det norske næringsdepartementet ble orientert om samtalene, i tillegg til Telenor-styret, sier Hermansen.

Samtalene gikk sin gang, på norsk side med velsignelse fra norske myndigheter. I løpet av vinteren og våren 1999 ble det nødvendig å få en avklaring fra den svenske eieren om framdriften. Så langt hadde Lars Berg deltatt fra svensk side sammen med Telias styreleder Jan Stenberg, som var tiltenkt rollen som styreleder i det nye selskapet. På den norske sida satt Hermansen og daværende styreleder i Telenor, Arnfinn Hofstad.

Oppstandelse og avgang

-  Vi ble overrasket over at det tok så lang tid å få dette avklart på svensk side. Neste overraskelse var at Lars Berg gikk av som Telia-sjef uten forvarsel, for å jobbe i tyske Mannesmann. Så kom det for en dag at Telia samtidig hadde ført samtaler med Sonera, i regi av Telias finansdirektør Stig Arne Larsson. Lars Berg hadde på sin side vært utvitende om Sonera-framstøtet. Det er åpenbart at Telias ledelse ikke var samlet. Ulike deler av Telia-ledelsen opererte uavhengig av hverandre, sier Hermansen.

Da Lars Berg og Jan Stenberg kom til det svenske næringsdepartementet for å orientere om samtalene med Telenor, slo nyheten ned som en bombe.

-  Der kjente de bare til samtalene med Sonera. Dette førte naturligvis til en viss oppstandelse i Telia og i departementet, sier Hermansen, med mer enn bare et snev av understatement.

Avsløringen av de parallelle samtalene førte til at Berg måtte gå. Han ble erstattet av Jan-Åke Kark, som først ble gjort kjent med Telenor-samtalene etter at han var blitt ansatt, forteller Hermansen.

Det var åpenbart at sterke krefter i Sverige ønsket seg Sonera som fusjonspartner, mener Hermansen. Han tror det skyldtes historiske forhold.

-  Norden er ikke ett. Det går en deling øst-vest i Sørvest-Sverige. Størstedelen av Sverige ser mot øst, og føler seg historisk og kulturelt knyttet til Finland. Mens Norge og Danmark utgjør den vestlige delen. Sverige har historisk hatt et mye nærmere forhold til Finland. Svenskene finner det mer naturlig å samarbeide med finnene, mener Hermansen.

For svenskene var det viktigst å ta del i «Nokia-effekten», og underbygge Sveriges renommé som tele- og IKT-land. Her kunne man knytte sammen Ericsson og Telia med Nokia og Sonera.

-  Svenskene ønsket ikke fusjon med Telenor. Sonera var mye mer interessant, slår Hermansen fast.

Bordet fanget

Dette ble stadig tydeligere for dem på norsk side etter hvert som våren og sommeren gikk.

-  Men man var kommet så langt i samtalene med Telenor, at bordet fanget. Derfor gikk de motstrebende videre, men med en god porsjon ulyst og stadige omkamper om det man tidligere var blitt enige om.

Dette førte til en rekke problemer. Bytteforholdet var omstridt, og det samme gjaldt fordelingen av toppstillingene.

Svenskene fikk ikke den dominerende posisjonen de ønsket, selv om hovedkontoret skulle legges til Stockholm. Hvor ledelsen av mobilenheten skulle plasseres, ble et annet stridstema.

Til slutt måtte partene innse at det ville ende med brudd.

Hermansen går langt i å antyde at dette var regissert av svenskene, og at de brukte lokaliseringen av mobilenheten som påskudd. Den ville svenskene ha.

-  Enten ville de få større kontroll med mobilenheten, og det var fint. Eller det hele kunne sprekke, og det var også greit for dem. Da bruddet kom - framprovosert fra svensk side - var ikke dette et stort tap for svenskene. De snudde seg raskt til Sonera, som for dem framsto som mer verdifullt og interessant, sier Hermansen.

Han mener at verken det svenske næringsdepartementet eller ledelsen i Telia var klar over hvor langt Telenor var kommet i effektivisering og internasjonal utvikling. Mens Telia satset stort på utbygging av internasjonal signaltrafikk i Europa, var Telenor i forkant når det gjaldt mobiltelefoni. Den gamle mot den nye verden.

Tormod Hermansen fikk denne perioden gjennomgå for sin bart og sin påkledning. Han ble utsatt for harde medieangrep, og utpekt som syndebukk for alt svenskene var misfornøyd med.

-  Det ble ført en meget offensiv kampanje mot meg personlig. Den hadde til hensikt å sikre svensk styring og hegemoni, sier Hermansen i dag.

Sovjet-staten

At den svenske næringsministeren Björn Rosengren kalte Norge «den siste Sovjet-staten i Europa», gikk ikke særlig inn på Hermansen. Men episoden beskriver svenskenes holdning: -  Uttalelsen falt etter at han ei hel natt hadde prøvd å presse meg til å akseptere svenske krav som var en omkamp om ting vi allerede var enige om. Han var frustrert over at han ikke fikk det som han ønsket. Men hvis det var noe Sovjet-aktig her, så var det Rosengren og hans eget departement. De var involvert på en langt mer aktiv måte enn det norske departementet var, sier Hermansen.

TeliaSonera fusjonerte til ett selskap og ble børsnotert i Stockholm og Helsinki i 2002. Den siste tida er det kommet medieoppslag om at TeliaSonera skulle være interessert i en fusjon med Telenor. Ifølge det svenske tidsskriftet Affärsvärlden skal TeliaSoneras toppsjef Anders Igel ha jobbet i hemmelighet for å få til en fusjon med Telenor siden i vår. Dette blir blankt avvist både i TeliaSonera og Telenor.

Tormod Hermansen fester ikke lit til ryktene.

-  Jeg har vondt for å tro at dette er riktig. Det er selvfølgelig slik at de store teleaktørene i Norden regelmessig vurderer ulike muligheter - realistiske eller ikke. Men det er lite sannsynlig at det skulle være interesse for å gå denne veien i dag. Svenskene har fått en mye sterkere kontroll i TeliaSonera enn det man hadde sett for seg.

BLE ALDRI ENIGE: - Det er åpenbart at Telias ledelse ikke var samlet. Ulike deler av Telia-ledelsen opererte uavhengig av hverandre, sier tidligere Telenor-sjef Tormod Hermansen. Her sammen med Telia-sjef Jan Åke Kark etter forhandlinger i Stockholm.