Svensk grøsser

To store partier har skutt seg i foten og står uten ledelse bare et halvt år før Sverige skal ha folkeavstemning om å bli medlemmer av EUs økonomiske monetære union, ØMU.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HODENE RULLER i svensk politikk. Først måtte Vänsterpartiets karismatiske leder, Gudrun Schyman, gå etter å ha bli tatt i forsøk på skattefusk. Hennes tabbekvote var oppbrukt. I forrige uke valgte også hennes rake motstykke, både som person og politiker, lederen for Sveriges høyreparti, Moderaterna, Bo Lundgren å gå av. På den måten unngikk den litt tørre og ukarismatiske skattebyråkraten å få sparken på partilandsmøtet i oktober som følge av partiets elendige riksdagsvalg sist høst.

Vänsterpartiet er sammen med Miljøpartiet den sosialdemokratiske Persson-regjeringens parlamentariske grunnlag. Sammen utgjør de hva Lundgrens forgjenger som moderatleder, Carl Bildt, kalte «den rödgröna röran». Moderatene og Lundgren var, inntil partiets katastrofalt dårlige riksdagsvalg, Perssons og regjeringens hovedmotstander. Men i Sverige - som i Norge - endrer alliansene seg når det blir spørsmål om EU. Regjeringens støttepartier er sterkt mot EU og ØMU, mens de politiske motstandere på borgerlig side - med unntak av Centerpartiet - er like sterkt for.

Schymans fall er et større tap for venstresidas kamp mot ØMU enn Lundgrens avgang er for ØMU-tilhengerne. Men ja-fronten er splittet, og et moderatparti som nå herjes av lederstrid, kan bli en svekket og ufokusert medspiller for regjeringen i valgkampen før folkeavstemningen i september.

VALGKAMPEN ER allerede i gang. Argumentene for og imot kjenner vi igjen: Motstanderne advarer mot sentralstyringen fra den europeiske sentralbanken, ECB, som er overstatlig og bestemmer en og samme rente for alle EU-land, uansett om samme rentenivå er riktig for alle.

ØMU vil true velferden, hevder de, og peker på at ECB er en lukket og udemokratisk institusjon uten innsyn. Og neste trinn i utviklingen vil være Europas forente stater, sier de.

På ja-sida er argumentene at overgang til euro vil gi Sverige enda mer innflytelse i EU. ØMU er bra for velferden fordi euroen er bra for næringslivet i det eksportavhengige Sverige. ØMU vil gi lavere priser, og det er bra for forbrukerne. ØMU vil gi lavere rente, og det er bra for alle.

Euro er en stor og mer stabil valuta enn den vesle svenske krona, og det er bra for svensk eksportindustri, sier ja-folket

Ingen skal fortenke svenskene i at de synes dette er vanskelig. Bare sammenlikn med vår egen hjemlige rentedebatt i vinter hvor Norges Banks nye og økte makt, og politikerne tilsynelatende avmakt, er blitt klart demonstrert. Hvilke perspektiver står ikke da svenskene overfor når det gjelder velferden og sysselsettingen hvis de skal skifte ut krona med euro, gi fra seg rentevåpenet og gjøre Riksbanken til en filial for ECB?

KVINNENE ER I flertall på nei-sida, et flertall av mennene sier ja, et forhold som avspeiles i at nei-partiene har kvinnelige ledere, mens ja-partiene ledes av menn. I tillegg er det delte meninger ikke minst i regjeringspartiet og i LO. I regjeringen er både næringsminister Leif Pagrotsky og kulturminister Marita Ulvskog mot ØMU. I LO er bl.a. de ansatte i handelen mot, mens metallarbeiderforbundet er for.

Tilhengere og motstandere fordeler seg også geografisk etter mønstre som er forbløffende velkjente for nordmenn. Bare i tre av 21 län er det flertall for ØMU, nemlig i Stockholm som er landets mest folkerike, og i Skåne og Blekinge, hvor det også bor mye folk. Motstanden er massiv i Norrland og strekker seg noe mindre massiv gjennom Dalarne og Örebro ned til og med Jönköping for så å gjøre en sving vestover til Västra Götaland. I Midt- og Sør-Sverige er det helt jevnt i åtte fylker, så det er først og fremst der kampen kommer til å stå.

Opinionsmålingene for første kvartal viser gjennomsnittlig 46 prosent mot ØMU og 40 prosent for. Sverige er med andre ord djupt splittet idet valgkampen dras i gang. Ja-sida, anført av statsminister Göran Persson som har lagt hele sin politiske og proeuropeiske prestisje i vektskåla, står overfor svære utfordringer.

ET AV DE MEST kontroversielle spørsmålene vil kanskje komme nærmere en avklaring i morgen. Da samles LOs ledelse for tredje gang for å forsøke å bli enige om hvorvidt landets største arbeidstakerorganisasjon skal anbefale sine medlemmer å si ja til ØMU og euro. Til gjengjeld for en eventuell støtte krever LO at svensk økonomi får en beskyttelse, en buffer, mot dårlige tider, hvis Sverige går med i ØMU. Det er snakk om å sette av 10 milliarder kroner hvert år, («en fis i rymden», sier motstanderne), penger som i en lavkonjunktur skal kunne brukes til å stimulere innenlandsøkonomien når svenskene ikke lenger kan bruke renta. LO har kalt dette et bufferfond. Men ordet «fond» er omstridt i svensk politikk etter innføringen av lønnstakerfondene, og har fått den ellers så euro-entusiastiske høyresida til å gå i taket i protest mot hva de oppfatter som et nytt finurlig sosialistvåpen. Skal det opprettes nye fond, ja da får det heller være det samme med hele euroen, heter det både fra framtredende høyrepolitikere og økonomer. Men Persson mener at han og ja-sida trenger LOs støtte så sårt at han har nedsatt ei gruppe, ledet av finansminister Bosse Ringholm, hvor sosialdemokratene og LO skal forsøke å bli enige om hvordan denne bufferen skal kunne ordnes på en måte som er spiselig. Det er resultatet av denne gruppas arbeid som kanskje vil foreligge i morgen.

Det ligger til rette for en heftig, noen frykter hatsk, valgkamp, og en dramatisk folkeavstemning 14. september. Ikke minst for oss nordmenn - i all vår nølende og jomfrunalske tilnærming til EU - vil dette kunne bli en grøsser å følge på kloss hold.