Svenskehets

Svenskene er ikke sjuke. De er bare utrolig tøffe.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TRE SVENSKE BØKER KOM i posten samme dag. Alle var oversatt til norsk. Det første coveret viste et fotografi av kong Carl Gustaf med påtegnet snurrebart og skjeggeflipp. Den andre boka hadde tittelen «Avmakt» og på den tredje, som riktignok bare var en paperback, sto det «Inte sjuk, bara svensk».

«HVA HAR TAKKEN vært i dette forferdelige, kalde, mørke land, skrev jeg til Bachmann, for de bøker jeg har skrevet med så ubeskrivelige anstrengelser, (...) forfølgelse og hån, skrev jeg, det har vært takken, blant kritikere, journalister og den lille almenhet som i sin sjelelige armod overhodet orker å følge utgivelsen av bøker, det har vært takken (...) og særlig i mitt lands største dagsavis på hvis kultursider jeg er blitt forfulgt med den ubeskriveligste motvilje.» Carl-Johan Vallgren skriver om en forfatter i romanen «Til herr Bachmanns brosjyre». En forfatter som føler seg misforstått og skikkelig dårlig behandlet. Som følge hater forfatteren hele sitt hjemland, et land han selvsagt ikke lenger bor i. En dag blir han bedt om å gi en kort presentasjon av hjemlandet sitt. Og det er forfatterens, på ingen måte korte, svarbrev som utgjør romanen «Til herr Bachmanns brosjyre».

-  DET FINNES MANGE korn av sannhet i romanen, selv om det er voldsomt overdrevet, sa Carl-Johan Vallgren i et intervju i «Moderna Tider» i 2001. I 1996 hadde han utgitt romanen «Dokument rörande spelaren Rubashov». Den ble slaktet, blant annet av anmelderen i Dagens Nyheter. -  Det var ikke bare henne, men hun var verst. Det var et gigantisk komplott, en ekkel måte å diskreditere og avvæpne en kritisk og nyskapende forfatter på, sier Vallgren i ovennevnte intervju om mottakelsen. Men i motsetning til de fleste forfattere i samme situasjon lot han seg ikke avvæpne. I stedet skrev han skuffelsen og sinnet av seg.

«De aner ikke, man har utsatt meg for det ene dolkestikket etter det andre for én gang for alle å ta knekken på meg som kunstner og menneske, den ene svertekampanjen har fulgt på den andre, mannlige og kvinnelige kritikere har på høyst kjønnsnøytralt vis ydmyket meg offentlig og på denne måten vunnet stående ovasjoner fra den ytterst lille lesekyndige offentligheten i dette land bygget på misunnelse, skadefryd, kunstfiendtlighet og analfabetisme.» I løpet av tre uker fullførte han romanen som ble et hevndokument, og som nå foreligger på norsk. I 1998 skapte den stor ståhei i Sverige. Selv med endrede navn, ble romanpersoner gjenkjent. Mange fikk gjennomgå. Vallgren fikk oppreisning og gode kritikker.

SÅ FLYTTET HAN hjem til Sverige. I 2002 ble suksessen fullkommen. Da fikk Vallgren strålende kritikker og August-prisen 2002 for romanen «Den vidunderlige kjærlighetens historie». Selv om han i utgangspunktet ikke planla at hatmonologen skulle bli en roman, fikk han ved egen hjelp snudd en nedtur til noe positiv. Forfatterens avmakt ble en drivkraft. Og når coveret viser svenskekongen med ekstrautstyr, er det ikke fordi Vallgren er sjuk. Han er bare svensk. Og veldig, veldig tøff.