Svenskeynden

Det er mer ordning og reda på svenskene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Et enslig svensk flagg vaier demonstrativt i hytteområdet på Løkholmen noen mil sør for Svinesund. Omgitt av nordmenn på alle kanter, må det føles som å være turist i eget land. På campingplassene og ute på øyene, i havnene og butikkene, går det i norsk. 350 år etter Roskilde-freden, hvor Norge måtte avgi Bohuslän til Sverige, er det snart bare gulfargen på trafikkskiltene som markerer at dette fortsatt er svensk territorium.

Rett over sundet skimtes Hvaler-øyene, men på stranda i den svenske skjærgården er det ingenting som tyder på at vi har krysset en grense. Jo, det er forresten en ting som er umiskjennelig unorsk. Her ute i havgapet på en ubebodd øy har de kommunale myndighetene plassert en utedo. Den er ren og pen og vitner om jevnlig ettersyn. En svart søppelsekk må nylig være tømt. Den er i hvert fall ny og bare kvart full på denne første sommerhelgas siste dag.

De ryddige omgivelsene må ha også ha påvirket de norske badegjestene. Verken på stranda eller i buskene rundt ligger det engangsgriller og søppel. Alle rydder opp etter seg. Hadde vi befunnet oss på en norsk strand ville den vært full av tomflasker, plastemballasje og matrester. Toaletter, i den grad de fins, ville vært nedgrisete og ubrukelig for andre enn de mest desperate. Er det fordi vi er på besøk vi oppfører oss penere? Neppe. Norskeinvasjonen i Bohuslän har allerede pågått med tiltakende styrke i over et tiår. Ni av ti hytter nord for Strømstad kjøpes av nordmenn, og små fiskesamfunn er lagt vinterøde. Svenskene liker pengene og arbeidsplassene, men kunne klart seg uten nyrike nordmenn som oppfører seg som de eier stedet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det gjør vi jo ikke. Det er fortsatt svenskene som styrer, og det gjør hele forskjellen. Noen mener det nettopp kan spores helt tilbake til Roskilde-freden. Da de sentralistiske myndighetene i Stockholm tok over ble den ville vestkysten også underlagt et strengere regime. Privatlivets ufred fikk ikke lenger utfolde seg fritt. I motsetning til sine norske kolleger har svenskene i nyere tid håndhevet strandloven og sørget for allmenn ferdsel i skjærgården. Strandsonen er strengt regulert, ikke bare på papiret, men i praksis. Du ser ingen ruvende hyttepalasser i vannkanten med gjerder rundt og «Privat» malt i rødt på svaberget. Hver mann får ikke ha sin brygge og nåde den som legger på en halvmeter, hvis man først får tillatelse. Da blir det bot og rivning.

Det er en av grunnene til at hytter langs svenskekysten er så attraktive for nordmenn. Selv mindre hytter i andre og tredje rekke har fri adgang og utsikt til sjøen. Nye hytteeiere kan i første omgang få pustebesvær av det restriktive og firkantete byråkratiet, men oppdager etter hvert at det er til velsignelse. Svenskenes ordenssans og sosialdemokratiske ryggrad sikrer at skjærgården er for alle. Rene offentlige doer og strender er en naturlig del av en slik tankegang. Motsatsen er at alle tar seg til rette.

Svenskehandelen er stemplet som harry av norske stortingspolitikere. Men de kunne med fordel ta seg en tur til Sverige selv og ta med seg tilbake noen gode råd om hvordan strandloven skal håndheves og allmennretten sikres. Hvordan vaske en do får de sikkert med gratis på kjøpet.