Sviende nederlag for høyresiden

Da president Bill Clintons affære med en 21 år gammel medarbeider i det hvite hus ble offentlig kjent for et år siden, var enigheten stor om at verdens mektigste mann ville bli svekket av skandalen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da president Bill Clintons affære med en 21 år gammel medarbeider i det hvite hus ble offentlig kjent for et år siden, var enigheten stor om at verdens mektigste mann ville bli svekket av skandalen. Andre har åpenbart tapt langt mer.

Presidenten er ifølge nære medarbeidere personlig skadeskutt, dypt skamfull og fortvilet over hva han har påført seg selv, familien og kanskje landet. Demokratene som stemte i blokk for å frikjenne ham, stilte seg samtidig bak sviende fordømmelser av hans opptreden.

- Han brakte skam og vanære over seg selv og presidentembetet, het det i resolusjonen partifellene foreslo i Representantenes hus. - Presidenten svekket respekten for landets lover. Senator Robert Byrd, demokrat fra West Virginia, erklærte denne uken at Clinton «avga falsk forklaring under ed» og begikk alvorlige forbrytelser og forseelser».

Karaktersvikt

De harde ordene skyldes ikke bare amerikansk dobbeltmoral og politikeres ønske om å distansere seg fra en oppførsel også velgerne anser som moralsk forkastelig. Mange er også ekte bekymret over å ha en president som omgår sannheten så lemfeldig som denne.

Det har med rette vært anført at tidligere presidenter løy om alvorlige politiske spørsmål, Lyndon Johnson om nordvietnamesiske krigshandlinger, Ronald Reagan om raketter til Iran. Men Clinton har mange ganger i sin lange politiske karriere demonstrert at han gjerne tøyer sannheten til egen fordel, enten det gjelder kvinnehistorier, potrøyking, verneplikt eller politiske ungdomsopplevelser.

Mange republikanerne oppfatter mannen som grunnleggende uhederlig og frykter at det også ytrer seg i alvorlige politiske spørsmål. De mener Clinton med halvåpne øyne tok valgkamppenger fra Kina, løy om sin vilje til å støtte menneskerettighetene der, bedro USA med løfter om at styrkene bare skulle stå ett år i Bosnia og underslår krigsfaren i Korea.

Men dette er politiske stridsspørsmål som må avgjøres på den politiske arena. Det var åpenbart ingen god ide å henge seg på spesialetterforsker Ken Starr og hans sexvendetta mot presidenten, selv om man skulle mene at Clintons karaktersvikt er farlig for landet.

God valgvind

Riksrettssaken har kostet republikanerne fem plasser i Representantenes hus og truer klart deres flertall der i 2000. Husets leder Newt Gingrich måtte gå av etter valgnederlaget i november og hans utpekte etterfølger trakk seg da sexavsløringene nådde ham.

Millioner velgere har i raseri sverget aldri å stemme republikansk og «trestokken» Al Gore har fått en god start i kampen for å bli Clintons etterfølger om snaut to år. Førstedame Hillary seiler opp som sterk kandidat til Senatet fra New York og Clinton lover hevn over republikanerne som stilte seg i spissen for riksrettssaken.

For Clinton vil det bli en kraftig oppreisning og bekreftelsen på at hans fiender var på ville veier om demokratene beholder Det hvite hus, erobrer minst ett av Kongressens kamre og kona tar plass i forsamlingen som frikjente ham.

Selve rettssaken i Senatet var åpenbart tapt før den startet. Tiltalen ble vedtatt av ett parti som attpåtil unnlot, eller ikke våget, å høre vitner i Representantenes hus. Da meningsmålingene talte stadig tydeligere språk, valgte republikanske senatorer å gjennomføre en avkortet rettergang og karre seg ut av kvikksanden så raskt som råd.

Clinton viste seg igjen som en overlegen taktiker og imponerte seerne med et knippe sympatiske jurister, deriblant to kvinner, en av dem svart, og en sjefsforsvarer i rullestol. Mot dem marsjerte republikanerne opp 13 moralistiske menn, mange fra sydstatene og få oppsiktsvekkende veltalende. Aktoratet illustrerte at det ikke nødvendigvis er det aller beste advokatene som oppgir yrket til fordel for en plass i Kongressen.

Trekker grense

Amerikanerne har sagt tydelig fra at de trekker en grense mellom politikk og privatliv. Religiøs fundamentalisme er et fenomen på ytterkanten i amerikansk politikk, selv om den via grasrotaktivistene har et betydelig grep om det republikanske partiapparatet. Politikere som turet fram uten hensyn til opinionen, har kanskje lært at slik ferd er farlig.

Noen velgere kan også ha oppfattet baksiden av det republikanske argument om likhet for loven. Justiskomiteen i Representantenes hus innkalte personer som havnet i fengsel etter å ha løyet om en privat sexaffære. Tanken var å demonstrere at Clinton også måtte straffes. Ken Starrs nidkjære pågåenhet og beinharde etterforskningsmetoder ble unnskyldt med at de er helt vanlige i amerikansk strafferettspleie.

Det kan ha åpnet noen øyne for at kanskje ikke alt er som det skal i rettsapparatet. Påtalemyndigheten har enorm makt og nytter metoder som truer tradisjonelle idealer om individets frihet og privatlivets fred. Demokratene har bidratt til å utvide snokingen med lovregler som ga Paula Jones' advokater rett til å avhøre presidenten om andre sidesprang. Clintons halsbrekkende uforsiktighet kan få flere utilsiktede virkninger.

Nå må livet gå videre og hovedstaden snart finne på noe annet å konsentrere seg om enn undertøy, mened og sigarer. De aller nærmeste månedene vil vise om sårene kan leges såpass at Kongressen og Det hvite hus finner fellesskap i meningsfullt politisk samarbeid, eller om riksrettssaken har skapt en bitterhet på begge sider som utsetter viktige vedtak ogt reformer til en ny Kongress og ny president tar fatt i januar om to år.

(NTB)