Sviket mot Kongo

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Er det noe sted i verden hvor det nå virkelig er behov for ordensmakt og militære fredsstyrker, er det i det vakre, men blodstenkte landskapet ved Kivu-sjøen øst i Kongo. FN melder om overgrep mot sivile, mot kvinner og barn, plyndring og drap utført av militser blant både tutsier og hutuer og av den kongolesiske regjeringshæren. FN har den største fredsstyrken i verden i Kongo, om lag 17|000 soldater, men landet er like stort som Vest-Europa, og bare 6000 av disse holder til i Kivu. FN-styrken må maktesløs se på krigsforbrytelser. Faktisk er FN-styrken i Kongo bare litt større enn den som brakte fred til det lille landet Liberia. I Afghanistan står 60|000 av verdens beste soldater.

Krigshøvdingene og militsene deres øst i Kongo må avvæpnes, noe som skulle ha skjedd for lengst. Bare en velutstyrt elitestyrke kan skape ro og orden for FN. Bare da blir det mulig for FN og de andre hjelpeorganisasjonene å gi nødhjelp til hundretusener av mennesker på flukt og å hjelpe dem hjem.

Men alle nøler med å sende ytterligere militære styrker. EU er splittet i spørsmålet. I stedet satser man på politisk press mot regjeringene i Kongo og Rwanda. Rwanda må presses til å stanse støtten til tutsimilitsene. Kongo må avvæpne sine allierte hutumilitser og i tillegg, med hjelp fra FN og andre, rydde opp i regjeringshæren.

Hadde Kongo ligget et annet sted i verden, hadde verdenssamfunnet gjort mye mer mye tidligere. «Alle» kaller dette for verdens største menneskelige krise. «Alle» mener «noen» må gjøre «noe». Men alle ser på hverandre. Også i penger får Kongo lite. Norge gir 165 millioner av et bistandsbudsjett på rundt 25 milliarder kroner. I FN hevder man å ha lært av folkemordet i Rwanda: FN har plikt til å beskytte sivile. Ofrene i Kongo trenger ikke flere besøk av bekymrede statsråder og diplomater. De trenger vern og hjelp.