«Sviktet av politiet»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • I går ble den ene av de tre savnede guttene funnet. Store politiressurser har vært satt inn i letingen etter dem. Men da tida gikk uten at man fant noe som kunne gi en forklaring på forsvinningene, ble det reist kritiske spørsmål til politiet: Hvorfor er ikke det og det gjort? Politiet er raskt ute og tilkaller dykkere, men er de like raske til å tilkalle datahjelp i ei tid da unge gutter lever et liv med både mobiltelefoner og PC-er på Internett? De tre guttene i nesten samme alder forsvant så å si samtidig, og folk har spurt: Er det en sammenheng? Samarbeider politiet godt nok for å se om det er noen felles mønstre?
  • Dette bygger på lekfolks logikk i et fag som ligger langt unna deres hverdag. Politi et legger sin erfaring til grunn i slike saker, og setter i gang ettersøking i samsvar med vel etablerte rutiner. Vi må derfor anta at folk som står utenfor det hele, har lite å tilføre politiet av faglige råd. Men at folk flest oppfordres til å melde seg med observasjoner og tips, er en selvfølge. Ofte er slike tips avgjørende for at sakene skal bli løst.
  • Likevel er det noe som gjenstår, siden nye forsvinningssaker vekker så sterke reaksjoner blant pårørende. I går skrev en onkel en kronikk i Aftenposten om en families opplevelse av politiets arbeid og holdninger i en tidligere forsvinningssak. Andre har tilkjennegitt tilsvarende kritikk mot politiet. Noen føler at de blir neglisjert, andre at politifolkene ikke viser den nødvendige respekt for følelsene som overmanner enhver i en slik situasjon. Politiet avviser kritikken, og mener uten videre at de ikk e har noe å beklage. Vi tror det er uklokt, for de frustrasjonene som kommer fram, kan ikke bare føyses vekk som uttrykk for behovet for en syndebukk når et nært familiemedlem forsvinner uten å etterlate spor.
  • Det oppstår naturlig nok et enormt behov for informasjon i en slik situasjon. Politiet kan si at de har begrensede ressurser til å lete etter nål i en høystakk. De kan si at det ikke er deres oppgave å drive sorgarbeid overfor etterlatte i krise. Dette er rett. Men ofte bunner kritikken i en følelse av at politiet trekker forhastede slutninger, og at ettersøkingen blir stanset for tidlig. Det kan ikke sies om de tre sakene som nå er aktuelle. Men kritikken som gjelder manglende informasjon, pedagogikk og sviktende mellommenneskelige holdninger, bør politiet ta alvorlig. Vi lever i ei tid da folk flest stiller strenge krav til offentlige tjenester. D et må selvsagt også gjelde politiet.