Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Sviktet oss alle

Kommisjonen som har gransket Sudbø-saken gir Jon Sudbø eneansvar for jukset, men refser dem som skulle ha kontrollert ham.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jon Sudbø har sviktet oss alle. Jukset på Radiumhospitalet ble fredag avdekket i all sin bredde av Ekbom-kommisjonen. Den isolerer alt jukset til forskeren Jon Sudbø, men gir også refs til Universitetet i Oslo og Radium- og Rikshospitalet for svikt i anvendelsen av de kontrollregler som finnes. Jon Sudbøs og venners forsøk de siste dagene på å legge skylda på institusjonene og lette trykket på ham personlig, blir derfor stilt i et underlig lys. Kommisjonen avslører at juks er et hovedmodus for Jon Sudbø som forsker. Kommisjonen regner opp en lang rekke artikler som bygger på fiktive tall fra en rekke registre. Også de er ført bak lyset, men de har også begått brudd på konsesjonsvilkårene og må tåle kritikk fra kommisjonen for manglende aktpågivenhet. Men Sudbøs skyld er det ingen tvil om: Han er i stand til å selge Eiffeltårnet, ikke én gang, men to, var professor Ekboms hjertesukk.

DET ER ALLEREDE satt i gang arbeid for å sikre at reglene for kontroll med bruken av data blir innskjerpet ved de fremste institusjonene Jon Sudbø har vært tilknyttet. To ting har vært påfallende fra første stund: Publiseringspraksisen innenfor fagområdet har vært faglig uthulet. Fagfeller har gitt tillatelse til bruk av deres navn på artikler uten at de har bidratt noe vesentlig til det prosjektet som beskrives. Vi som står utenfor det hele, men som både bidrar til finansieringen av forskningen over skatteseddelen, og som dessuten er avhengig av denne forskningen for framtidig helsebot, må kunne forlange at de som står som medforfattere i det minste har bidratt noe. Noen må f.eks. ta bryet med å kontrollere litteratur- og datalistene som ligger til grunn. Vi kan ikke finne oss i at noen yter sitt navn bare som staffasje. Det er åpenbart mange toppforskere som har levd høyt på sine stipendiater, og som høster ære, men uten å ta ansvar.

JUKSET ER også en alvorlig påminnelse til dem som redigerer de internasjonale forskningstidsskriftene. De er under sterkt press også av kommersiell art for å publisere de mest oppsiktsvekkende vitenskapelige artiklene. The Lancet, ett av de mest prestisjetunge innenfor medisinsk vitenskap, gikk fem på ved publiseringen av den artikkelen som ble utgangspunktet for Sudbø-saken. Men redaksjonen ble sterkt advart av en dansk forsker som fikk artikkelen til gjennomsyn. Likevel fikk ikke de redaksjonelle bjeller lov til å ringe tilstrekkelig høyt til at tidsskriftet søkte ytterligere kritisk råd. De tok en bevisst beslutning om trykking uten å sjekke ytterligere de innvendinger som forelå. Slik avslører også skandalen det globale oppstyret i moderne vitenskap.

JUKSET som Jon Sudbø utførte så å si i all sin forskning, vil han selv tilskrive psykologi: Han hevdet i et radioprogram som ledd i eget medieopplegg i forkant av kommisjonen, at han har en lidelse som gjør at han turer fram i vilden sky uten den selvkritikk som er så viktig i vitenskap. En sånn fyr må det finnes rutiner til å oppdage, ikke minst i et medisinsk miljø. Men Ekbom-kommisjonen har hatt et stort juridisk problem ved at Jon Sudbø har vært uvillig til å samarbeide. Han har tvert imot hatt advokathjelp til å avgrense innsyn. Advokaten har truet med erstatningssak. Dette holdt på å føre til at arbeidet i kommisjonen kjørte seg fast. Dette er det motsatte av vitenskapelig åpenhet, og hvis det er så at Legeforeningene støtter Jon Sudbøs advokatbistand økonomisk, er det et uttrykk for misforstått profesjonsforsvar. Det bør være legeforeningens oppgave å bidra til å sikre at forskningen som dens medlemmer utfører holder mål. Når noe ikke gjør det, bør den også bidra til at feil avklares og oppklares. Legeforeningen burde heller ha oppfordret Sudbø til å åpenbare alle feil. I stedet er han jo med juridisk og mediestrategisk bistand hjulpet til å framføre sitt mantra: «Jeg har ikke skylda, for jeg har en interessant diagnose».

HOVEDPOENGET med vitenskap er den kollegiale kontroll, at man kikker hverandre i kortene. Men det krever at kortene legges og at noen kikker. Begge deler må være rutine og ikke bare staffasje. Det betyr at arbeidet med å innskjerpe reglene må fortsette. Men i et slikt arbeid blir jussifiseringen av forskningen et problem. I vitenskap skal man rette sine feil. Hvis man involverer jus i den prosessen, kommer det inn et taktisk moment som er vitenskapen fremmed. Da gjelder det å holde mest mulig unna innsyn. Det er hemmende for forskningen og skadelig for en profesjon som er avhengig av tillit.