Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Svimmel debut

Lovende debutroman som tar for seg svimmelhet og høydeskrekk som litterære allegorier.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hva har Hitchcocks «Vertigo», Mykles og Vesaas' noveller «Tårnet» og «Fall», Borgens «Den røde tåken» og Tiden-debutant Dag Johan Haugeruds «Noe med natur» til felles? Jo, alle fire handler om svimmelhet. Ingen av disse verkene er for folk som lider av høydeskrekk. Som fobi er høydeskrekk en vag, men høyst påtrengende følelse for dem av oss som knapt våger å åpne vinduet i fjerde etasje av angst for å falle eller hoppe ut. Denne vagheten gjør høydeskrekken takknemlig som litterært symbol, og som et sådant blir den da også brukt i Haugeruds debutbok.

Allegorisk

Som «Den røde tåken» har «Noe med natur» allegoriske trekk, men motsatt av hva som er tilfelle i den allegoriske romanen, er det ikke kun tale om en direkte oversettelse av abstrakte begreper til konkrete bilder, figurer og hendelser. Det dreier seg snarere om symbolske konfigurasjoner, dvs om konkrete forhold som samtidig er ladet med et meningsinnhold som peker utover det konkrete.

«Jeg hadde fått meg jobb på et stillas.» Slik lyder den første setningen, og det som umiddelbart følger lyder tilforlatelig nok. Med jobben følger også et værelse i et hybelhus. Mor og far har fulgt ham dit og hjulpet ham med å flytte inn. Neste dag blir han kjent med et par andre beboere som også jobber på stillaset. De følges sammen til arbeidet, han mottar instrukser om hva arbeidet går ut på og begir seg ganske umiddelbart opp i høyden.

Svimmelheten tar ham hurtig. Han svetter i håndflatene og plages av tanken på at det er livsfarlig å klatre så høyt. Allerede den første dagen ser han for seg at dette må få en rask slutt. Men han blir, og som lesere blir vi hurtig klar over at dette ikke er en hvilken som helst arbeidsplass.

Homoerotisk

Antallet ulykker er svært stort selv til en så pass utsatt arbeidsplass å være. Den ene etter den andre faller ned og omkommer, hvorpå en ny mann straks trer inn i den forriges sted. Noen mangel på villig arbeidskraft synes ikke å gjøre seg gjeldende. Og ikke nok med det. Til tross for at arbeidet på stillaset er så pass farlig, og til tross for at arbeidsledelsen viser en påfallende mangel på følsomhet overfor de tragiske uhell som inntreffer, er det ingen som sier opp. Arbeidslederen, og ikke minst hans kone, blir stadig mer demonisk i takt med at teksten antar stadig mer marerittaktige trekk samtidig som den i en viss forstand bevarer sin forankring i et realistisk skildret arbeidsmiljø. Skildringen av hovedpersonens forhold til en av arbeidskameratene opptar stadig større plass. De går på kino sammen, drikker øl sammen, følges til arbeidet, men det er noe merkelig uavklart og ambivalent over det, og det viser seg etter hvert å ha homoerotiske undertoner. På første lønningsdag mottar hovedpersonen et TV og en beskjed om at han vil få en gratis sydenreise som lønn. Han nekter å installere TV-en og ønsker seg slett ikke til Syden. Likevel blir han, bundet til stedet, til arbeidet, til kameraten. Han kan ikke komme av flekken selv om han hele tida ønsker seg bort.

Fullverdig

Avmakt, lammelse, svimmelhet, alt dette er velkjente måter å beskrive tilværelsen på i den modernistiske fiksjonsverden, og påvirkningen fra Kafka, Beckett og Camus er nesten påtrengende tydelig i denne boka. Men Haugerud er selvstendig nok til å markere sin egen profil, og ikke bare det: Han makter å bygge opp en atmosfære og lade sine symboler med en mangetydighet som vitner om betydelig talent. De allegoriske elementene inviterer både til en eksistensiell og en samfunnsmessig fortolkning. «Stillaset er det limet som holder samfunnet vårt sammen,» heter det mot slutten av boka. «Det gir oss arbeid. Og arbeid gjør oss til fullverdige mennesker.» Det har noe med natur å gjøre, heter det seinere, det naturlige, det rette. Dette kryptiske utsagnet er løftet opp i tittelen og må derfor antas å romme en nøkkel til forståelsen av det samfunns- og menneskebildet romanen formidler - et bilde der dialektikken mellom individuell avmakt og sosial kontroll lukker alle fluktveier og holder den eksistensielle angsten for død og fall i age. Stille og rolig har Tiden forlag nå utviklet seg til å bli det ledende forlaget når det gjelder utgivelse av ny norsk litteratur. Med Haugerud har Geir Gulliksen og hans dyktige stab klart å klekke ut nok en spennende debutant omtrent samtidig som en annen Tiden-debutant får Kritikerprisen som den aller første i prisens historie. De andre forlagene må være grønne av misunnelse.