Svindlere uten stil

En hjulbeint nerd og fire saltstøtter. Sammen utgjør de Oasis - sannsynligvis det mest oppskrytte og det minst karismatiske livebandet Oslo Spektrum har huset.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vel er vi et lite land og vel er vi takknemlige når det dumper innom en og annen superstar her oppe i steinrøysa, men hallo, Oasis, selv om dere åpner verdensturneen deres hos oss, og selv om dere er Englands største band slipper dere ikke unna med så slette varer som det dere leverte i går:

Liam Gallagher - du er en vits av en frontfigur. Noel Gallagher - ta med deg gutta dine hjem og øv. Lydmann - det er mange måter å komme seg inn i showbiz-bransjen på, men det er ting som tyder på at du ikke helt har funnet hylla di.

På øving

I ukene forut for konserten i Spektrum har det vært en del meldinger som har tydet på at Oasis' egentlige turnépremiere finner sted i Stockholm i kveld. Etter å ha sett hva Oasis klarte å få til i Spektrum i går, virker disse antakelsene å være skremmende presise. På sitt verste i går låt det som om Oasis var midt i en middels god øving. Bandet hang rett og slett ikke sammen i liminga.

Men like mye som å skylde på innkjøringsproblemer og mangel på forberedelser foran Oslo-konserten, minnet det vi så i går om et dårlig liveband.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et band som enkeltvis og kollektivt ikke er gode nok til å bære de mange strålende låtene de har når de ikke lenger kan gjemme seg bak innspillingsstudioets mange kosmetiske løsninger.

På toppen av mye dårlig spill kom en lyd som tidvis var ugudelig høy og grumsete.

Bare øs

Svindlere uten stil

Trist var det også å oppleve hvor unyansert Oasis' låtmateriale framsto som. Ledet av Noel Gallagher kjørte Oasis på med øs, øs og atter øs uten å variere i intensitet og volum. Slik forsvant både ballader som «Wonderwall» og «Stand By Me», og episke storlåter som «Champagne Supernova» og «All Around The World» inn i et eneste stort og volumhelvete.

Det var ikke like ille hele veien. Ekstranummeret «Fade In-Out» klarte seg bra, men kanskje mest fordi det er mer en konsertjam enn en egentlig låt.

Bandet hadde også et heldig øyeblikk i «Roll With It». Og da Liam Gallagher tok seg en pause og overlot mikrofonen til broder Noel i «Magic Pie» virket det som bandet skjerpet seg. For en gangs skyld klarte Oasis å beholde det finslepne spillet og den melankolske grunnstemningen midt oppi lydorgien. Dessuten var sceneløsningen stilfull med elementer fra det siste album-coveret.

Arroganse

Men de fleste andre låtene ble lagt i grus. «Live Forever» er en av mine absolutte favorittlåter på 90-tallet, men da jeg hørte Oasis humpe seg gjennom den i går satt jeg bare og rista på huet. Hvordan er det mulig å ha så bra låter på repertoaret og framføre de på en så slett måte?

Mest provoserende av alt i går var den totale arrogansen bandet avslørte. Arroganse kan i mange sammenhenger være et viktig og effektiv rock'n'roll-våpen. Vær gjerne arrogant mot både presse og rockhistorie, men når vokalist Liam Gallagher viser en så grunnleggende mangel på interesse for publikum er det til å fly i flint av. Men like mye som arroganse er nok Liam Gallaghers hjelpeløse sprading på scena et resultat av at han ikke eier evner som entertainer. Derfor legger han seg ned på scenegulvet, spreller litt med beina og ser ut som en altfor bortskjemt guttunge.

Jeg for min del konstaterer at Oasis mer og mer minner om en musikkhistorisk ubetydelighet.

GA FAEN: Liam Gallagher har null sjarm, konkluderer Dagbladets anmelder.