Sykehus som forretning

Da sykehusene ble selvstendige foretak, oppsto plutselig store, uforklarlige underskudd, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Denne uka vedtok styret ved Ullevål universitetssykehus å kutte 300 årsverk i løpet av året. Det er nødvendig for å unngå budsjettsprekk. Sykehusdirektør Tove Strand og hennes styre følger lojalt opp formaningene fra helseminister Sylvia Brustad og Helse Sørøst-sjef Bente Mikkelsen: Driften må tilpasses vedtatte økonomiske rammer. Omverdenen har vanskelig for å forstå hvorfor når landet flyter over av oljekroner.

Ifølge enkelte økonomiske eksperter skyldes helseforetakenes akkumulerte underskudd nye regnskapsprinsipper som ble innført i forbindelse med helsereformen. Hadde man fortsatt brukt regnskapsprinsipper som brukes i offentlig forvaltning, slik det ble gjort da sykehusene var eid av fylkeskommunene, kunne underskuddene vært unngått, og styringen av økonomien vært bedre, hevder Bjarne Jensen, professor i forvaltningsøkonomi ved Høgskolen i Hedmark. Med seg i sitt resonnement har han nestleder i LOs næringspolitiske avdeling, Fanny Voldnes, som på et seminar nylig viste hvordan det første underskuddet oppsto av intet klokka 0000 den 1. januar 2003.

Hovedforklaringen er at nye verdiberegninger av bygninger, utstyr etc., gir høyere avskrivninger. Det er altså ikke slik at sykehusene sprenger budsjettene i filler mer enn før. Det er bare blitt vanskeligere å unngå røde tall fordi sykehusenes regnskap nå også skal omfatte investeringer og avskrivninger. Om dette er det akademisk uenighet, og foreløpig er det makta, det vil si helsereformens nye prinsippryttere, som rår. Uansett har Bjarne Jensen vært gjest på to store konferanser i LO-regi de siste månedene, mens regnskapskyndige Voldnes sitter tett på LO-ledelsen. For et par uker siden vedtok samarbeidskomiteen mellom Ap og LO å opprette et fagligpolitisk forum for sykehusene. Det er uvisst hva det vil føre til, men det er åpenbart uttrykk for at man ikke ser likt på virkeligheten i helsesektoren og at det er en opposisjon i viktige deler av LO mot de styringssystemene som nå brukes i helseforetakene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mens underskuddene og kuttene dominerer mediebildet, er det andre sider ved helsereformen som i mindre grad kommer fram. Det budsjetteres nå drøye 30 milliarder kroner mer til sykehusene enn i 2002. Midt på 90-tallet var både køer og ventetider lengre enn nå. Det er blitt 9500 flere ansatte i helsesektoren (noe som tilsvarer hele Ullevål sykehus) siden 2002. Bare det siste året er det ansatt 1250 flere leger og sykepleiere, ifølge statssekretær Rigmor Aaserud. 20 prosent flere blir behandlet. Ventetida har ikke blitt så mye kortere, men har heller ikke økt. Stadig eldre pasienter blir operert. Stadig flere fortidligfødte babyer overlever. Døve blir i stand til å høre. Svaksynte blir i stand til å se klart. Målt i helseutgifter per innbygger ligger Norge i verdenstoppen, etter USA og Luxembourg. Målt som andel av BNP brukt på helsesektoren, ligger Norge på OECD-snitt med 9,1 prosent. Når det gjelder overlevelse etter fem år med kreft ligger Norge litt dårligere an enn OECD-snittet og land som Finland og Sverige. Det kan tale for en strengere arbeidsdeling mellom sykehus. Det er ikke nødvendig at 55 sykehus behandler tykktarmskreft, for eksempel.

Men alt er ikke bare sorgen, selv om det er inntrykket vi får etter vedvarende runder med budsjettsprekk og påfølgende kutt. Legeforeningen, Sykepleierforbundet og Fagforbundet mobiliserer forståelig nok mot et system som presser de ansatte til å løpe stadig fortere. Dessuten har ikke norske politikere tradisjon for å forlange beinhard budsjettdisiplin. Staten eier foretakene. De kan ikke gå konkurs. I realiteten har staten godtatt at det brukes mer penger enn Stortinget har bevilget.

Men nå har systemtvangen blitt hardere. Helseøkonomer spør seg om det er en forberedelse til større grad av konkurranseutsetting av helsetjenester. Voldnes i LO peker på at OECD, Pengefondet, Verdensbanken og den internasjonale revisorforeningen er blant pådriverne for nye økonomiske styringssystemer i offentlig virksomhet, inklusive kapitalkostnader. I Norge er det relativt nyopprettede Statens senter for økonomistyring (SSØ) sterk tilhenger av at alle kostnader i offentlige virksomheter skal være synlige.

Spørsmålet er hva stadig kamp mot reelle og fiktive underskudd gjør med pasientene og hva det gjør med arbeidsgleden, arbeidsevnen og sykefraværet hos de ansatte. Det er også en del av regnskapet, men det lar seg ikke avlese like enkelt i det nye regnskapssystemet.