Sykkelstrategi

Visste du at det fantes en nasjonal sykkelstrategi?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg visste det ikke, før jeg fikk nyss om det av en nabo som jeg av og til har følge med til jobben. Han hadde medvirket til dokumentet «Nasjonal transportplan 2010-2019 – attraktivt å sykle for alle». Derfor visste han om det. Et søk i avisenes tekstarkiv på søkeordet «Nasjonal sykkelstrategi» viste at dokumentet bare var omtalt i en kommentarartikkel i Vårt Land den 29. oktober i fjor, på et tidspunkt da de fleste har satt sykkelen på båsen for sesongen. Det er kanskje ikke rart at strategien er forblitt en godt bevart hemmelighet. Selv den kompetente, oppdaterte og tjenestevillige informasjonssjef i Samferdselsdepartementet, Ivar Torvik, ble et øyeblikk i stuss om hvor sykkelstrategien befant seg da jeg ringte ham i går. Men han lovte å undersøke det straks og var tilbake med eksakt informasjon etter ti minutter.

Sykkelstrategien er nå fanget opp og ført videre i transportetatens forslag til ny Nasjonal transportplan på sidene 156, 157 og på sidene 188-191, hvor den lever et stille liv mellom høyhastighetsbane, fly, bil og båt. I mellomtida fant jeg en setning i Soria Moria-erklæringen som burde tyde på at den ustanselig syklende statsminister ikke bare ser på sykling som personlig trim og godt image, men også som et transportalternativ av stor betydning for folkehelsa, miljøet og samfunnet: «Regjeringen vil: – ha sterkere fokus på sikre veger med økte ressurser til trafikksikkerhetstiltak, rassikring og gang- og sykkelveger

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mindre forpliktende kan det vel ikke sies. Og det er knapt nødvendig å bruke for store ord på satsingen. Syklister er i Norge en liten, truet dyreart som kjemper seg fram mellom tallrike, truende, støyende og forurensende biler. Ifølge Reisevaneundersøkelsen fra 2005 utgjør sykling 5 prosent av alle reiser for personer over 13 år. Målet i sykkelstrategien er å komme opp i 8 prosent. Og selv da vil vi ligge godt under Sverige (12 prosent) og Danmark (17 prosent) og i Nederland (27 pst.). Men med tanke på at trafikken øker totalt, vil en økning fra 5 til 8 prosent i planperioden 2010-2019 i praksis bety en dobling. Og i oljelandet Norge, hvor bilister har sin egen Frp-støttende bilorganisasjon (jeg nevner ikke navn), med medlemmer som hater syklister strukturelt, fordi de representerer en fare i trafikken og kan gjøre bilister til drapsmenn, kan vi neppe vente oss mer. Enn en fordobling, altså. Det vil også kreve sine milliarder. Men de vil vi ha.

Risikoen for å dø i trafikken var i 2004 – 2006 fire ganger så høy for syklister som for bilførere, vel å merke per km. Det er derfor vi ødelegger playmosveisene våre med hjelm. Jeg kjøpte min da jeg en gang hørte hvem som var de hyppigste organdonorer. Jeg vet ikke om det er riktig, men det lyder sannsynlig: Forulykkede syklister. Men når vi ser bort fra at myke trafikanter løper en større dødsrisiko pr. km, så gir sykling betydelig netto helseeffekt. På side 13 i «nasjonalstrategien» står det at «en syklist kan forlenge sin gjennomsnittlige levetid med seks år, der ulykkene er inkludert i beregningen». Levealderen blir enda lengre når vi får bedre sykkelveier. Milliarder på bordet, takk. Bygg- og anleggsarbeiderne begynner å bli ledige. Dessuten er det vår – omsider.