Sylvia mot legemakta

Den som utfordrer legestanden får brynt seg. Det er det helseminister Sylvia Brustad opplever akkurat nå, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I den grumsete kiosklitteraturen fra mellomkrigstida kan vi lese følgende om den blonde, norske legen Jonas Fjeld: «Jeg er norsk lege, sa han enkelt, og mengden vek til side.» Det var en god venn av meg, selv overlegesønn, som frydefullt gjorde meg oppmerksom på setningen i Øvre Richter Frichs forfatterskap. Seinere ble jeg klar over at legetillitsvalgte med selvinnsikt og selvironi på et tidspunkt hadde hengt opp sitatet i glass og ramme i Legeforeningens lokaler. Der er de klar over standens makt, men også over maktas begrensninger.

De må forhandle, demonstrere, true, streike og slåss for å få det som de vil, de som andre. Men ingen andre yrkesgrupper har så mye makt i kraft av sitt monopol og sin status. De har fått samfunnets lisens til å helbrede, redde liv, skrive ut medisiner, henvise, legge inn på sykehus, skjære i oss, sy oss sammen, skifte ut organer og utdanne hverandre. Og folk flest har stor respekt for dem. De får vår fortrolighet og vår tillit, som de fleste av dem forvalter med stor klokskap, tidvis også med ydmykhet. De er uansett en elite i det norske samfunnet. De disponerer gjennom sine ulike stillinger i primær- og spesialisthelsetjeneste et helsebudsjett på 100 milliarder kroner. Og de har gjennom organisatorisk kløkt, godt fagforeningsarbeid, mediekontakt og politisk maktspill som regel klart å få mer penger, hvis det har skortet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men nå sier helseministeren nei. Vanligvis har ikke det vært nok. Statsråder har mang en gang måttet gi tapt for en allianse av helsepersonell med leger i spissen, og opposisjonspolitikere. Særlig den gang sykehusene var fylkeskommunale og Frp’s avdøde stortingsrepresentant John Alvheim satte standard for opposisjonens harme over helsevesenets utilstrekkelighet. Alvheim burde også henges i glass og ramme i legeforeningens lokaler, for han har skaffet mange millioner til leger, pleiere og deres pasienter. Spørsmålet er om hans harme og Stortingets ettergivenhet bare har vært av det gode. Det kan se ut som om erfaringene har bidratt til at sykehusenes administrative ledere satser på tilgivelse framfor tillatelse, siden det har gått før. Grunnen til at vi leser om innsparingsplaner på 400 millioner kroner på Rikshospitalets budsjett for inneværende år og at Ullevål må kutte med 300 årsverk, er fordi de samme sykehusene har gått ut over sine budsjettrammer. De har ansatt flere leger og flere pleiere enn det har vært stillingshjemler til. Selvsagt ikke for moro skyld. De har hatt nok å gjøre. Og de kan godt si: Vis meg den pasient som ikke skulle vært operert, eller den pasient som fortsatt burde stått i kø. Men nå virker det som om helseministeren og ledelsen ved landets største region, Helse Sør-Øst, har satt foten ned. Hit, men ikke lenger. Rydd opp i økonomien. Klar resultatmålene innenfor tilmålte budsjetter, så skal vi se.

Ting tyder dessuten på at den organiserte legemakt ikke lenger har samme spillerom. I debatten etter Brustads redegjørelse for Stortinget i går var det bare Frps Per Sandberg som ville løse «krisa» med straksbevilgninger. De andre opposisjonspartiene har i sine alternative budsjetter ikke vært særlig rausere enn regjeringen og var derfor milde i sin kritikk. Det ble aldri noe stormløp mot Brustad. Alle, så nær som Sandberg, var enige om at sykehusøkonomien måtte styres.

Styringsbehovet er også forklaringen på at ledelsen i Helse Sør-Øst har stanset byggingen av sykehotell på Rikshospitalet. Den var igangsatt uten nødvendig godkjenning og finansiering. I en region med et samlet investeringsbehov på 19 milliarder kroner, skal alle beslutninger på over 10 millioner kroner opp på regionnivå for å godkjennes. Dette fordi regionledelsen skal se investeringer under ett. Hva haster det mest med? Nytt sykehus i Buskerud, i Vestfold eller sykehotell på Rikshospitalet? Samtidig er det satt i gang et hovedstadsprosjekt som tar sikte på å samordne ulike typer av behandling blant annet for å sikre best mulig kompetanse på eksempelvis hjerte- og kreftbehandling og for å unngå unødvendig konkurranse om pasientene. Dette arbeidet vil nødvendigvis kreve omstilling. Noe vil bli flyttet, noe nedlagt her, noe annet opprettet der. Til ansattes glede eller fortvilelse, noe vi sikkert vil ta del igjennom mediene.

Slik bildene fra allmøtet på Rikshospitalet, som Legeforeningen hadde sammenkalt til mandag, så effektivt demonstrerte. Der satt de hundrevis, vaglet oppetter benkeradene i sykehusets auditorium, i sitt hvite eller grønne arbeidsantrekk, i kollektiv selvbevissthet om hva som er best for sykehus og pasienter. Brustad kan neppe gjøre seg forhåpninger om å snu på mellomkrigstidssitatet: «Jeg er statsråd, sa hun enkelt, og legene vek til side.»