Symbol på lomma

Billigboka har tung mentalitetshistorie i bagasjen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«JEG LESER bøker, jeg samler ikke på dem», slo en 30 år gammel kvinnelig pocketbokkjøper fast i Dagbladet i april i fjor. Artikkelen handlet om at den norske omsetningen av billigbøker var mer enn fordoblet i perioden fra 2000 til 2004. Siden har både pocketsalget og antallet titler som utgis i lommeformat fortsatt å øke. Den unge kvinnens uttalelse vitner – enten hun var seg det bevisst eller ei – om pocketbokas betydelige symbolverdi: Den norske pocketkjøperen er for Guds skyld ikke noen oppadstrebende småborger som handler innbundne verker med gullskrift på ryggen for, i et misforstått forsøk på å tilegne seg statussymboler, å stille dem ut i seksjonen og la dem pynte opp og støve ned til evig tid. Hun er en fornuftig og kritisk konsument som vet å vente til billigutgaven kommer ut og kjøper den for faktisk å lese boka.

DA PAX OG Aschehoug nylig sendte ut sine første ti titler med nyskapningen Pocketforlaget trykket på omslaget, ble de markedsført med en liknende sekstiåtteraktig holdning til bøker (1990-tallsanalysert av Kjetil Rolness) som upretensiøse bruksgjenstander, ikke pompøse tegn på status: «Det skal være like lett å få tak i ei billigbok som ei pølse med lompe», sa Pax-sjef Bjørn Smith-Simonsen. Han vet hva han snakker om: Smith-Simonsen begynte i Pax midt i 1970-åra, «highbrow»-pocketbokas forrige gullalder her til lands. Selv om popkulturarkeologen willy b i sin bok om den allestedsnærværende illustratøren Sten Nilsen har vist at pocketbokas norske historie går atskillig lenger tilbake i tid (i 1950-åra utkom både «høyt» og «lavt» i paperback), vil det smarte lommeformatet i Norge for alltid være tett knyttet til 1968-generasjonen, Pax’ samfunnskritiske billigbokbibliotek og Gyldendals Lanterne- (skjønnlitteratur) og Fakkelserie (sakprosa).

PAX GJORDE billigboka til et generasjonssymbol i ei tid der antallet norske universitetsstudenter var i voldsom vekst, og utga tung filosofi rett i pocket. Billigboka var antiautoritært forleggeri for mennesker som ville lese Jens Bjørneboe og Herbert Marcuse, ikke kjøpe Ibsens og Bjørnsons samlede verker i praktutgave. Den begavede grafiske designeren Peter Haars ga – først i Pax, siden i Gyldendal – bøkene et upåklagelig tidsriktig ytre. Så fikk det heller være at et utrenet øye lett kunne komme i skade for å forveksle en opposisjonell pamflett i pocketutgave med dens underlødige kusine, kioskromanen. «Pax ga billigboka et ansikt og satte galskapen i system, men i 1979 falt hele billigbokmarkedet sammen. Det ble en økonomisk misere», mimret Smith-Simonsen.

DEN INTELLIGENTE billigbokas renessanse er i utgangspunktet lite innbringende for forfatterne, men kan forhåpentlig stimulere lesningen av god litteratur. Forlaget Penguin, selve innbegrepet av velformgitte pocketbøker, revolusjonerte det britiske markedet da det sendte ut sine ti første billigboktitler i 1935. Penguin-gründer Allen Lane ville selge gode bøker for en rimelig penge og distribuere dem bredt. Et halvt år seinere passerte han en million solgte eksemplarer. Markedsføringsgeniet plasserte raskt en spesialdesignet «Penguincubator» på Charing Cross, en maskin der kundene kunne legge på mynter som om de skulle kjøpe en sjokolade, men få ut ei billigbok. Penguin og bøkene forlaget ga ut ble snart assosiert med den politiske venstresiden, slik billigbøker seinere ble også i Norge. Men heller ikke Lane var først ute: Rimelige utgaver av kjente bøker spores gjerne tilbake til den venetianske renessansetrykkeren Aldus Manutius, som var i full sving 500 år før det norske Pocketforlaget.