Symboler i politikken

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fremskrittspartiet er i harnisk over at eldre innvandrere uten pensjonsrettigheter skal få økt støtten de har mottatt i en årrekke. Såkalt supplerende støtte for personer med kort botid i Norge, ble innført i 2004 etter forslag fra regjeringen Bondevik.

I praksis er dette en slags pensjonsordning for personer som ikke har vært lenge nok i landet til at de har oppnådd normal pensjon. Det er et vilkår at mottakeren må ha oppholdstillatelse og være bosatt i Norge. Nå foreslår regjeringen at bevilgningene til slik støtte økes med 10 mill. kroner, bl.a. som ledd i bekjempelse av fattigdommen.

Det skal ikke FrP ha noe av. I kjent stil heiser stortingsrepresentant Robert Eriksson sitt eget blodtrykk og erklærer at det er horribelt at støtte til eldre innvandrere skal betales av norske pensjonister. Eriksson mener denne gruppa får nøye seg med å søke om sosialhjelp. At det i praksis ikke vil være noen forskjell på hva som blir utbetalt, bryr ikke FrP seg om. Her handler det om prinsipper, må vite. Den som er mer skeptisk til en slik «nasjonal» eldrepolitikk vil nok hevde vi står overfor et typisk eksempel på symbolpolitikk. Altså en markering der standpunkt kan markeres med patos uten at det koster noe eller får konsekvenser av betydning. FrP er nemlig helt alene i Stortinget om sitt standpunkt.

Velferdsstaten er mulig fordi den stiller krav til innsats, tilknytning og fordeling som aksepteres og er til fordel for flertallet. Dette solidaransvaret innebærer bl.a. at det også utbetales trygd eller andre ytelser til personer som ikke har vært i lønnet arbeid, f.eks. hjemmeværende. At en tilsvarende ordning må gjelde for alle eldre som har oppholdstillatelse og er bosatt i Norge, ser vi på som en selvfølge. Vi er enig med stortingsrepresentant Martin Engeset fra Høyre som sier vi ikke kan ha en situasjon hvor folk som bor i Norge skal gå med lua i hånda til sosialkontoret for å be om livsopphold.