Symbolets symbol

En hel verden har fulgt letingen etter John F. Kennedy jr. og hans hustru og svigerinne med en blanding av sorg og forbløffet nysgjerrighet: Hvert tragisk dødsfall og hver voldsom ulykke i denne hardt prøvede familien underbygger mytene om en forbannelse. Det får oss til å tenke på greske skjebnedramaer eller Shakespeare. Noen får assosiasjoner til Jobs bok. Kennedy-drømmen dør igjen og igjen, men er stadig levende.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dette forklarer så langt det rekker amerikanernes sorg og deltakelse. Men den unge John jr. som førte sitt fly ned i bølgene utenfor Martha's Vineyard for en uke siden, etterlater for sin del intet storverk i amerikansk samfunnsliv. Han var neppe eslet til noen gyllen knapp på den amerikanske vesten, selv om spekulasjonene om hva og hvis allerede flommer i amerikanske medier. Han var i ferd med å skape seg en karriere som utgiver av et glanset blad med en politisk touch. Men hans og de eldre og yngre slektningenes berømmelse beror på John F. Kennedy seniors torso av en presidentgjerning: Knapt tre år i Det hvite hus. Det er de fortellinger, tradisjoner og myter som hans korte presidentperiode representerer som holder liv i forestillingene om Kennedyenes betydning for USA.

  • Men hvorfor engasjerer også vi på denne siden av Atlanteren oss i denne alminnelige unge manns tragiske død? Den moderne medieverden bringer jo voldsomme dødsfall inn i stuene til folk så å si hver dag. Vi føler sorg over det meningsløse i at en niåring drukner under ellevill lek. Vi gråter med når vi leser at unge mennesker på terskelen til de spennende utfordringer i livet ender sitt liv i en kollisjon på landeveien. Men verken i aviser eller i TV-nyhetene blir det noe annet enn notiser. Vår deltakelse er av det sentimentale og flyktige slaget: Neste dag er det en ny ulykke.
  • Med Kennedy har det altså vært annerledes. Vi har lest spalte opp og side ned om familien som sørger, om faren og moren og onklene og alle fetterne og kusinene, om letemannskapene som har søkt og funnet, og om president Bill Clinton som gir uttrykk for nasjonens medfølelse. Det er som om den unge Kennedy var en statsleder av format. Ville en bedriftsleder med ansvar for hundretusener av arbeidere fått samme oppmerksomhet? Ville mediene verden over ha vist samme interesse om det var Bill Gates eller George Soros som falt ned?
  • Svaret er nei fordi Kennedy var noe mer enn Bill Gates i det moderne mediesamfunn: Han var et symbol for noe utenfor seg selv og det han hadde utrettet i sitt korte liv. Hans bidrag til verden var jo simpelthen at han var kjent allerede fra han ble født. Han var den ultimate kjendis. Han var kjent for å være kjent. Og fordi han var kjent over så å si hele verden, hadde han også evnen til å sette følelser i sving blant de store masser.
  • Dette er et velkjent fenomen i dagens samfunn. Stjernene fra sport og underholdning gir oss stedfortredere for masseglede og massesorg. De appellerer til det mange opplever som mangelvare i det moderne forbrukersamfunn, nemlig fantasi, eventyr og følelser. Prinsesse Dianas død var i så henseende skjellsettende. Det var av en slik dimensjon at det neppe vil overgås. Diana var, som den amerikanske redaktøren Michael Kelly skriver, «et symbol på det grufulle ved å være et symbol». Og John Kennedy var, skriver Kelly, «et symbol på et symbol». Han var på sett og vis inkarnasjonen av en mystikk som Kennedy-navnet har vært omgitt av siden begynnelsen av 1960-årene, men som er så svakt fundert i realitetenes verden at det grenser til historieforfalsking, dyrket av maktmennesker som trenger det i dagens politiske strid, eller av folk som lukrerer på det i bøker, tidsskrifter, ukeblader, aviser, tv-serier og filmer.
  • Prinsesse Diana ga oss en kvasiopplevelse av medfølelse i en verden av ondskap og kynisme. Men hennes betydning for verden var et produkt av medienes aldri hvilende oppmerksomhet. De gjorde henne tidvis til naiv dokke, tidvis til helgen. Kennedy hadde ikke nådd hennes status, og ville neppe ha gjort det om han hadde fått leve. Det blir vel heller ikke laget en kunstig øy med museum for hans smokinger og redaksjonsetterlatenskaper. Men han vil inngå i en voksende rekke av avdøde mennesker som fikk en hel verden til å sørge fordi de ble symboler nettopp ved sin død.