Symbolsk botsøvelse?

Den store økonomi er ikke lett å få taket på: Økonomer og vestlige politikere har nærmest gitt oss inntrykk av at verden var på vei til å få en krisefri kapitalisme. Likevel kommer krisen. I Norge proklamerer den økonomiske visdom at kronas svake stilling og den høye renta er et resultat av at regjeringen ikke har strammet til i politikken. Så får vi et statsbudsjett med store innstramminger. Men hva skjer: Jo, renta rikker seg ikke.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det har vært et så å si enstemmig krav at regjeringen måtte stramme inn i den økonomiske politikken for å fjerne krisetendensene. Derfor måtte det komme et budsjettforslag som det som kom. Og regjeringen får støtte fra ekspertisen. Ifølge Aftenposten sier 70 prosent av økonomene i en undersøkelse at innstrammingsforslagene i statsbudsjettet er passe.

  • Regjeringen har med andre ord gjort det økonomene sier er riktig. Og hvis det også var riktig at regjeringen, i alle fall i noen grad, hadde skylda for den høye renta fordi den brukte altfor mye på kontantstøtte og andre gode sentrumsting, burde finansmarkedet i det minste ha rikket seg litt de par ukene siden budsjettforslaget kom. Regjeringen påtok seg jo skylda ved at den foreslo nedskjæringer.
  • Men det lyder så visst intet halleluja fra markedet, selv om de viktigste aktørene bak vår valutakrise var norske. For det var våre banker som begynte å selge norske kroner. De satt jo på førstehånds innsikt i norsk økonomi, og de utenlandske begynte å selge fordi de norske solgte. Men nå burde jo bankene kjøpe. Når de ikke gjør det, skyldes det kanskje at regjeringens innstrammingsforslag likevel bare fungerer som en symbolsk botsøvelse som tar sikte på den politiske arena, mens den finansielle ikke påvirkes av slike grep? Er det noe denne regjeringen med en prest i spissen bør være eksperter på, så er det botsgang. Men heller ikke på den politiske scene får den tilgivelse. Opposisjonen, med unntak av Carl I. Hagen, fortsetter piskingen.
  • Dette er unektelig en merkelig situasjon. For regjeringens videre skjebne er åpenbart avhengig av hvordan den fordeler byrdene vi nå skal pålegges for å få orden på krona og dermed renta, men som hittil ikke later til å påvirke kreftene i markedet. Som vanlig er det ingen som vil bære slike byrder. Alle sier: «Mine penger gir ikke press, det er det de andres penger som gjør.» Ja, så vidt jeg kan skjønne, er de rike de som er minst villig til å bidra, siden de rikes parti, Høyre og dets leder Jan Petersen, sterkest har signalisert at de ikke vil være med på skatte- og avgiftsforhøyelser.
  • Det rare er at ingen spør om statsbudsjettet egentlig er det instrument som trengs for å løse det som skal løses. For hvis det er slik at regjeringen har tatt et riktig grep, burde politikerne kunne overbevise om at det de gjør er det som trengs. Men 75 prosent av de økonomiske eksperter Aftenposten har spurt, tror lite på politikernes evne til å styre den økonomiske politikken. Kanskje det simpelthen er slik at all elendigheten skyldes mekanismer som ikke påvirkes av norske politikeres grep i det hele tatt?
  • I så fall er våre politikere på linje med politikere i de fleste land. De fremste av dem har sittet sammen i Washington denne uka, og alle er enig om at «vi må gjøre noe», de vil ha en ny «finansiell arkitektur» i verden. Men de gjør ikke noe, for de er usikre på om det de foreslår virker. Verdens økonomiske og politiske supermakt USA er dessuten opptatt av andre ting. Kongressen er for tiltak for å få innblikk i presidentens sexliv, men gjør lite for å øke innsikt og gjennomsiktighet i den globaliserte finans for å hindre en økonomisk og sosial krise. Verden har ingen leder når den trenger det.
  • Dette er en fortvilet situasjon for rasjonelle politikere, fordi en finanskrise som er i ferd med å gå over i en depresjon har en slem tendens til å ramme velgere, som deretter straffer politikerne ved stemmeurnene. Derfor snakker flere og flere om John Maynard Keynes og Breton Woods-avtalene som skaffet oss institusjoner som Verdensbanken og IMF, og fikk det økonomiske system på beina etter den forrige stordepresjonen. Og folk flest aksepterer ikke at økonomien skal være overlatt til irrasjonelle krefter som ikke kan styres i en tid da selv himmellegemer på vei mot jorda kan tvinges til å endre kurs for å hindre katastrofe. De trenger i hvert fall ikke symbolske politiske botsøvelser som ikke virker.