Syndebukk på sokkelen

Kristiansandere vil reise en statue over byoriginalen Kjutta, men mange som husker ham, mener han endelig bør få fred. For han fikk ikke gå i fred mens han levde.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fire foretaksomme kristiansandere har satt seg fore å få reist en statue av byoriginalen Kjutta. De har samlet inn penger fra næringslivet og fått Nils Aas til å lage statuen, men de hadde nok ikke regnet med den motstanden prosjektet har fått. For selv om Kjutta gjennom utallige Kjutta-vitser er den mest kjente kristiansander gjennom tidene, lever ennå mennesker som husker ham. Og de husker at han aldri fortalte en eneste morsomhet, men tvert imot gikk til spott og spe til han døde vel 90 år gammel. Kjutta het Oluf Severin Andreassen og var så tilbakestående og vanskapt at han visstnok ble bortsatt på Nedenes Tvangsanstalt som liten. Først som middelaldrende mann kom han på pleiehjem i Elvegata i Kristiansand, der han fikk det godt. Men han tok seg nær av alle historiene som gikk om ham de siste åra han levde. Selv om han ikke kunne lese, fikk han med seg at det kom Kjutta-historier i avisa, og en tidligere pleier forteller til Fædrelandsvennen at de måtte både trøste ham og forsvare ham mot de andre på hjemmet.

Det er vanskelig å forklare hvordan det kunne vokse fram en fortellertradisjon om en mann som knapt kunne uttale en sammenhengende setning. De første Kjutta-vitsene jeg selv hørte som barn var også molbohistorier som kunne henges på dumme mennesker. En stund i 1950-åra var nesten alle blødmer på Sørlandet Kjutta-vitser som levde i sin egen barneverden, men etter hvert kom det replikker som også fikk voksne til å trekke på smilebåndet. Som da tyskerne bombarderte Kristiansand 9. april 1940 og kirkespiret ble truffet. Og Kjutta skal ha sagt: - Nå e' det på ti'e møndighedan' griber inn! Eller da et tysk krigsskip samme dag la til kai, og han sa: - Dere kan ikke ligge her. Her ska' «Øya» ligge. Men han sa det ikke. Han ble visstnok evakuert ut av byen, men han sa nok heller ikke at «han ville hjem igjen til Norge». Han bablet usammenhengende setninger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Steen Benneche skrev mens Kjutta ennå levde at byoriginalene ble en slags syndebukker for at humoren skulle få utløp. De ble tillagt historier som ikke var ment å være sanne. Men noen av historiene var også gode, og ingen vil vel ødelegge en navngitt, god historie. Og dermed ble Kjutta også gjort til et symbol for den såkalte sørlandshumoren. Noen sier sørlandshumoren er dobbeltbunnet. Den hadde kanskje et snev av underfundighet en gang, men det eneste som har dobbel bunn i Kristiansand i dag, er tankbåtene og kassaapparatene.

Det er Høyres tidligere kronprins John Bernander og tre andre kristiansandsgutter som har lansert ideen om en Kjutta-statue. Bernander sier det ikke er avgjørende om historiene om Kjutta er ekte eller ikke, men at det «har vokst opp en smilets flora rundt denne annerledes og enfoldige, som gjør ham til et folkekjært felleseie for alle kristiansandere». Generasjoner av barn her i landet har vokst opp med de utallige vitsene, og de kan sikkert gjøres til en kulturarv, men kan de settes på sokkel sammen med mannen som bare fikk dem slengt etter seg? Og som slettes ikke likte det.

Statuen er foreslått reist til Sørlandets 100-årsjubileum. Det var i 1902 Vilhelm Krag ga landsdelen nytt navn, men tidligere kulturredaktør Oddvar Munksgaard i Fædrelandsvennen har treffende vist at Krag selv neppe så for seg Kjutta på en sokkel slik dikteren selv beskrev mannens elendighet og lyter med oppriktig medfølelse. «Krag var Kjuttas samtidige, og han hadde uendelig vondt av ham,» skriver Munksgaard.

De som husker Kjutta er vel snart ute av styre og stell, men 75 år gamle Allis Moen pleide ham under krigen og forteller hvordan historiene og ertingen gikk inn på ham. Hun forsvarte ham på pleiehjemmet, og vil forsvare ham nå.

- Hvis de får ham på sokkel, skal jeg personlig rive den ned, sier hun til Fædrelandsvennen.

Og jeg har større sympati for dem som forsvarte ham mens han levde enn for dem som vil hedre ham i bronse. Det eneste gode som kan komme ut av en statue, er at vi kanskje kan bli kvitt alle Kjutta-vitsene.