Syndenes omforlatelse

Hvorfor måtte politiet være den som ga oss sannheten om klassesamfunnet Norge rett i fleisen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

AT DET

er billigst å være rik, og at pengene lettere triller inn når du allerede er velstående, er noe mange - deriblant politiet - ser ut til å ha forsonet seg med. Vi spruter ut i latter når sjefen for ordenspolitiet i Oslo påstår at vi alle den 19. februar kunne gjort som Celina Midelfart: Kjørt mot enveiskjøring, parkert på fortauet under et «parkering forbudt»-skilt - og sluppet unna med et vennlig? beklager? Ha-ha!

VI LIKER Å TENKE

at klassetilhørighet ikke betyr noe i landet vårt - ja, i den grad vi i det hele tatt går med på at sosiale klasser eksisterer. Men hvorfor skulle noen stadig vekk forsøke seg med «vet du ikke hvem jeg er»-trikset, hvis trikset aldri virket? Og hvorfor er ikke den uføretrygdede og hjemløse eieren av den gamle bilen som sto parkert på andre sida av gata for Celinas Porsche, overrasket over at hun fikk parkeringsgebyr, mens kosmetikkdronningen slapp unna?

NORGE SKILLER SEG

positivt fra resten av verden på mange punkter. I hvert fall fra det elskede og forhatte Amerika. Men på noen felt er kulturene våre forbausende like. I rapporten «Kjøpt og underbetalt. Om ikke å klare seg i Amerika» beskriver journalisten Barbara Ehrenreich hvordan hun opplever den daglige kampen for å overleve som vaskehjelp, butikkansatt og serveringsdame. Hun gir oss regnestykkene som viser hvor mye dyrere det er å leve når du aldri har penger til overs. Om det totale fraværet av muligheter for avansement på rangstigen, og om hvordan det er å leve side om side med overklassen og likevel være usynlig for de samme menneskene. Hennes konklusjon er at de som sliter for å få endene til å møtes i dagens Amerika, ikke er ofre for fattigdom. De er ofre for en stadig voksende og mer utbredt rikdom.

DET ER NOEN ÅR

siden europeiske og amerikanske storbyer begynte å få problemer med å besette de dårligst betalte jobbene. Også i vår hovedstad presses de lavtlønte stadig lenger vekk fra sentrum. Å få lån til å kjøpe bolig er utelukket for denne gruppa. De kan bare fantasere om å spare til depositum når en toroms leilighet i Oslo sentrum betyr at de må ha lagt til side minst en månedslønn. For den «nyfattige» blir avstanden til arbeidsplassen lengre og dyrere, dagene tyngre og mulighetene færre, fordi markedet styres av de rikes lommebøker. Nå styres også politiet av disse lommebøkene.

JEG HÅPER AT

Celina Midelfart i all stillhet allerede har betalt de 3700 kronene hun skylder statskassa. Det hadde vært så godt å få bekreftet at rettferdighetssans er typisk norsk. Skjønt det er vel tvilsomt: Vi i pressen er ikke det dugg bedre enn politiet når det kommer til beundring av og ærbødighet for de rike. Vi ville garantert brakt nyheten «Se, vakre Celina gjør opp for seg» i ekspressfart.