Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Syndere i tropesol

I dag reiser de første norske charterturistene til tsunamirammede Phuket etter katastrofen. Også de er dypt savnet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PHUKET (Dagbladet): I går var strandstolene og solparasollene på plass igjen på Kata Beach. De var båret ut i løpet av natta, og sto og så forventningsfullt etter sine kunder. Fra havet skylte bølgene dovent inn på stranda. Der ute var igjen himmel og hav ett, i en pastellblå linje. Paradis lå der dovent og ventet på sine gjester.

For paradis er likegyldig med sine gjester. Det vet vi i tsunamiens tid. Men om havet er likegyldig med sine gjester, så er det ikke likegyldig for havets folk hvem som kommer på besøk. Her på Kata Beach har vi nesten hatt stranda for oss selv i ei uke. Servitører har vært på jobb med imaginære gjester. Skreddere har stått i sine butikker med målebåndet over skuldra og bukket inn ikke-eksisterende kunder. Og i barene har det vært flere barjenter enn bleke kunder med for brått røde neser. Det har vært overveldende eksklusivt, men fullstendig undergravende for den lokale økonomien. For alt her, som på det meste av Phuket, er basert på turisme. Uten charterflyene, dør Phuket.

HER I THAILAND var det Kai Lak og områdene rundt, og Phi Phi-øyene, som ble hardest rammet. På resten av Phuket har turistene vært dypt savnet siden tsunamien kom. Turistministrene fra de rammede landene har vært samlet her på øya de siste dagene. De slår optimistisk fast at bare tre prosent av de tropiske turistområdene i verden er hardt rammet, og at det er grunn til å se optimistisk på framtida. For sånn kan det også sies, hvis man har hjerte til det, i tsunamiens tid.

MEN HER ER også mye som har gått i stå. I en landsby nord for Kao Lak sitter en to år gammel gutt på bestefars fang. Han spør:

-  Hvor er mamma?

-  Hun er i Paradis, og har det godt sammen med pappa, svarer bestefar, for her er de muslimer, og tror på Paradis, og også pappa ble tatt av tsunamien.

-  Når kommer mamma hjem igjen?

-  Aldri, svarer bestefar.

-  Men hvor er mamma?

Det er en samtale om viktige, totalt ubegripelige ting. Og den gjentar seg hver dag, sier bestefar. Han vet ikke hva han skal gjøre, for han er for gammel til å få jobb for å forsørge gutten. Så det er bestemor, som har begynt å jobbe igjen på gummiplantasjen, som forsørger den altfor lille familien. Hun kommer utslitt hjem, slår oppgitt ut med armene, og sier:

-  Her er det ingen framtid.

Og har muligens rett for egen del. Men for Phuket er det annerledes. Vi som har vært her i ei uke eller mer har vært i en tilstand av ærefrykt for tapt liv, og drømmen om det gode. Vi har alle en liten følelse av å være syndere i sommersol. Men det er grunn til å tro at drømmen over litt tid vil vinne over ærefrykten. For dag for dag har det kommet flere turister, og i går var altså strandstolene på plass igjen.

BØLGENE SLÅR inn over stranda. Selvsikre og likegyldige slikker de seg oppover noen av verdens fineste sandstrender. Og selv om ikke havet bryr seg stort om deg, gjør skredderen på hjørnet det.

-  Jeg har hørt at charterturistene fra Norge snart er tilbake igjen, sier skredderen under målebåndet.

-  Ja, det stemmer det.

-  Velkommen skal de være, sier han.