Syngende scenetalent

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Han hadde egentlig ikke tenkt å gå teaterveien. Oslogutten Stephen Hansen studerte psykologi i Stockholm. Interessen ble vekket da han så seg rundt i de kalde og ugjestmilde universitetskantinene og ønsket seg levende kontakt med andre mennesker. Han søkte seg til «Sound of Music» med Tommy Körberg og Carola og fikk en mindre jobb på scenen. Dermed var det gjort.

Oslogutten Stephen Hansen, med en helt alminnelig og uproblematisk oppvekst helt uten deltakelse i skoleteater, kom inn på Teater- og Operahögskolan, hvor han ble ferdig utdannet bare for noen få uker siden.

Som Jesus i Loyd Webbers «Jesus Christ Superstar» på Trøndelag Teater har han ikke bare sin første hovedrolle, men også sin første scenerolle overhodet. Stephen deltok i audition for musikalen «Rent», og der og da visste teatersjef Ola B. Johannessen at han hadde funnet sin Jesus; skuespilleren som skulle bære hovedrollen i det trønderske teatrets største satsing noensinne.

Ola B. skjøt blink. Billettene formelig fosser ut av teatrets luker. Og kritikerene uttrykte begeistring. Ikke minst for unge Hansens Jesus-tolkning: «Rundt Stephen Hansens Jesus står et eget lys, først av mildhet, så av tvil, angst, resignasjon og til slutt lutrende lidelse. En nydelig rolletegning, som utdypes av stemmens spesielle klangfarge,» het det i Aftenpostens anmeldelse. Og i Dagbladet: «Stephen Hansen har en inderlighet og ro som lager rom rundt ham som det lyser av.»

Nærmere en katedral er det knapt mulig å komme, men selv blir Stephen Hansen en smule brydd av de høystemte superlativene: - Jeg gleder meg over rollen, nå er premierenervene borte. Så nå starter selve jobben, sier han til Dagboka. Han eier ikke mer enn fire banankasser og har 200000 i studiegjeld. Og ser dessuten ikke for seg ei framtid ved Trøndelag Teater. Han tror det går en grense for hvor mange syngende skuespillere teatret trenger i fortsettelsen.

Stephen Hansen visste slett ikke at han hadde en god sangstemme, heller. Han har aldri drevet med musikk, og leser ikke noter. Men utdannet skuespiller som han er, er han også villig til å fylle rene tekstroller. Selv om det er kombinasjonen av musikk og teater som gir livet mening. Han karakteriserer sitt forhold til musikkteater som organisk. Å få lov å jobbe som skuespiller på et trangt arbeidsmarked, anser han for å være et privilegium.

Dagboka slår for sin del uten videre fast at teaterpublikummet kommer til å se og høre mer fra Stephen Hansen.