Synlig og ubehagelig

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De siste åra har politiet hatt som sin oppgave å jage gatenarkomane fra sted til sted for å usynliggjøre dem. Da stasjonssjef Kåre Stølen ved Grønland

politistasjon i Oslo oppfordret de nedslitte menneskene til å samle seg foran Stortinget, var det for å gjøre det motsatte: Å synliggjøre et alvorlig helseproblem i hovedstaden. Det var på høy tid. Ikke minst for politikerne som har sin daglige gange over Eidsvolls plass. Stølens uortodokse oppfordring kan oppfattes som et ledd i politiets aksjoner for bedre arbeids- og lønnsforhold, men helseminister Bjarne Håkon Hanssen har klokt nok valgt å ta varsleren Stølen på alvor. Etter at Foreningen for en human narkotikapolitikk overtok Stølens initiativ er også de formelle problemene løst siden politiets oppgave ikke er å oppfordre til politiske aksjoner.

Reaksjonen fra opposisjonen i går var høyst merkverdig. Feil adresse, var beskjeden. Gå til

Stoltenberg og Regjeringskvartalet sa Høyres Inge Lønning og Fremskrittspartiets Harald Tom Nesvik. Selv om adressen kanskje er mer korrekt med en flertallsregjering, bekrefter Lønning og Nesvik

ansvarsfraskrivelsen som har preget narkotikapolitikken i alle år. Bondevik II-regjeringen definerte narkomani som sykdom i 2004, og ansvaret for

rusavhengige ble overført fra sosialtjenesten til de regionale foretakene. Narkomane fikk pasientrettigheter, men en undersøkelse fra Statens helsetilsyn i 2006 viste at åtti prosent av virksomhetene som skulle behandle pasientgruppa brøt reglene.

Gatenarkomane er synlige og en ubehagelig

påminnelse om at de mest nedslåtte ofte er de minst prioriterte i helse- og sosialtjenesten. De blir jagd rundt i Oslo, spylt vekk fra Sentralstasjonen og oppfordret til å klumpe seg mindre sammen, som byråd Margaret Eckbo sa i 2004. Så langt har de ikke orket å klumpe seg sammen foran Stortinget.

Det må politikerne gjøre noe med.