System på prøve

Sentrale, nasjonale lønnsforhandlinger er et krevende kunststykke i en global markedsøkonomi, skriver Stein Aabø i dagens nyhetskommentar.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ikke bare bærer LO-lederen ansvaret for hele nasjonaløkonomien på sine skuldrer. Han skal også få 800 000 medlemmer, eller i alt 2,3 millioner lønnstakere, til å være rimelig fornøyd med et resultat som kan se ut som knapper og glansbilder. Dette skal han få til i en økonomi som blir stadig åpnere, og i et konkurranseutsatt næringsliv som blir stadig mer mangfoldig og i en offentlig økonomi som må holdes stadig strammere. Hågensen, mer enn noen, forstår at den internasjonale globaliserte økonomien setter klare grenser for hva vi kan foreta oss her i landet. Lønnsforhandlinger skjer innenfor rammer som er satt av andre enn arbeidslivets parter. Beveger vi oss utenfor rammene, slår det tilbake mot oss selv i form av høyere ledighet og høyere rente. Derfor aksepterer fagforeningstoppene langt på vei de rammer som sosialøkonomene tilrår og utformer krav innenfor disse. Og de godtar, når forhandlingene er gjennomført, at de får omtrent halvparten av det de ber om.

Men om økonomien er global, er spillet likefullt nasjonalt. De årlige lønnsoppgjør involverer tusenvis av tillitsvalgte og følges med interesse av millioner fordi det angår vår egen lommebok. Men jo mer sammenvevd den norske og internasjonale økonomien blir, jo vanskeligere blir det å få de politiske og økonomiske regnestykker til å gå opp. Full sysselsetting, lønnsøkning for alle, utjevning av skjevheter, likelønn, nyskaping og modernisering, sosiale reformer og mer velferd. Mens den vestlige verden er inne i en langvarig vekstperiode, og hvor nyrike IT-millionærer og toppsjefer av alle slag håver inn millioninntekter, må LO-ansatte i privat sektor avspises med 75 øre i timen i generelt tillegg. Det ser ut som en provokasjon, men er sannsynligvis i nærheten av det eneste mulige. Og det ser ut som et resultat av grundig planlegging.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Allerede i fjor innså alle lønnssystemets parter at lønnsutviklingen i år måtte ned til samme nivå som handelspartnerne. Regjeringen, arbeidsgivere og arbeidstakere var alle enige om en beskjeden ramme på ca 3,5 prosent. Samtidig var utfordringene i arbeidslivet store og komplekse. Langs kysten ble det spådd krise i olje- og verkstedsindustrien med maseledighet som resultat. I serviceyrkene i byene ropte man etter folk. I offentlig sektor ble mangelen på nøkkelpersonell i helse, omsorg og utdanning sett på som et stort samfunnsproblem.

Å gjøre alle til lags i en slik situasjon, krever overblikk og sentralstyring. En lenge etterlengtet femte ferieuke var derfor et naturlig krav i privat sektor. Store generelle tillegg kom aldri på tale. LO-medlemmene prioriterte selv mer ferie og fritid da de ble spurt om krav. I den grad det var snakk om lønn, skulle den sikre kjøpekraftsforbedring og litt mer til lavtlønte og kvinner. Dette sørget Hågensen for at medlemmene i LOs representantskap var enige om før forhandlingene startet i vår. Det var «bare» finansiering av etterutdanningsreformen han ikke fikk på plass natta til 1. april. I dag kan Hågensen peke på at LO har fått gjennomslag for tre av sine fire hovedkrav. Og hvem med erfaringer fra lønnsforhandlinger, kan regne med mer?

Hågensens system innebærer at hans egne medlemmer kan stemme ned forhandlingsresultatet. Men det forutsetter at de ikke gjør det. Sier flertallet ja, er nemlig første del av årets uhyre kompliserte oppgjør i boks. Så kan strategene konsentrere seg om offentlig sektor. Der går LO Stat og LO kommune inn i forhandlingene med de samme hovedkrav og retningslinjer som i privat sektor. Men der er mer å hente. En riktig dosering av de offentlige lønnsmidler til de rette grupper til forskjellige tidspunkter utover høsten, kan gi rom for relativt store lønnsløft. Særlig når de måles mot de 75 øre i NHO-området. Men skal det skje uten streik, må også dette følge et nøye uttenkt mønster.

Der er vi ved systemets dilemma. Jo mer lønnsoppgjøret styres av et lønnspolitisk oligarki, jo mer helhetlig og samfunnsøkonomisk forstandig vil resultatet bli. Men da blir forestillingen om frie, demokratiske forhandlinger en illusjon. Og jo mer grassrota engasjerer seg i lønnskampen, desto større er faren for at de selv ser systemets begrensninger og mister interessen. Og det vil være enda verre for demokratiet.

stein.aabo@dagbladet.no