Systemet Hagen

Så lenge Thorbjørn Jagland ikke vil være med på Kjell Magne Bondeviks «tyngdepunkt»-spill i Stortinget, er arenaen åpen for Carl I. Hagen. Når sakene settes på spissen, er Hagen midt i TV-ruta. Og når hans taktiske spill og Jaglands politikk faller sammen, bestemmer han.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Og det skjer oftere nå. For Fremskrittspartiet er jo blitt et utgiftsparti blant andre utgiftspartier. Da skal det godt gjøres at Hagens forslag ikke faller sammen med Arbeiderpartiets, i alle fall en gang iblant, og hvis Hagen kan få applaus fra velgerne for det. For systemet Hagen bygger på en pervers politisk logikk: Fremskrittspartiet har dårligere renommé i Stortinget enn blant velgerne. De siste har jo gjort det til Stortingets nest største parti. De eneste som ikke vil akseptere det forholdet, er representantene for de andre partiene. De vil derfor ikke ha noe med ham å gjøre. Og fordi alle de andre hamrer på Carl I. Hagen, framstår han som den eneste opposisjonen i stortingssalen.

  • Dette kom til uttrykk både under behandlingen av operasaken og revidert budsjett. Og til høsten blir det enda tydeligere, har både Hagen og hans nestleder Vidar Kleppe antydet. Men fordi de andre partiene ikke vil samarbeide med ham, og noen vil det enda mindre enn andre, gir de ham mer makt enn han strengt tatt har. De andre sier: Han må ikke få avgjøre saken, men de opptrer slik at det er han som bestemmer: Skal regjeringen sitte eller falle? Skal vi ha opera eller ikke? Skal regjeringen få gjennom sitt glansnummer, kontantstøtten, eller ikke? Og hver gang hans populistiske utspill faller sammen med Arbeiderpartiets politikk, er det et flertall mot regjeringen og dens andre allierte. Og det kan skje når som helst, for hans politiske ledestjerne er som kjent verken ideologi eller partiprogram, men opinionen. Dessuten er det grenser for hvor mange ganger han kan redde regjeringen uten å tape troverdighet. Derfor blir bildet uforutsigbart, og politikken uten klar linje. I stedet for å løse nasjonens problemer, er regjeringens politikk blitt landets problem.
  • Men slik oppstår også en absurd øvelse. De andre gir Carl I. Hagen det de sier at de ikke tåler at han skal ha. Resultatet er imidlertid at det er han som avgjør. Da det begynte å gå opp for de fleste på Løvebakken at han kunne komme til å stanse beslutningen om å bygge opera, sa de: «Vi kan ikke la en så kulturfiendtlig politiker bestemme kulturpolitikken.» Men Hagen bestemte hva som skal skje med operaen, i alle fall i denne omgang. Det ble ingen opera.
  • Det finnes dessverre bare én måte å uskadeliggjøre ham på, og den fortoner seg for de andre partiene som enda verre enn systemet Hagen: de kan gi ham formell makt. For selv om Senterpartiet er helt fundamentalistisk i sin motstand mot Fremskrittspartiet og de andre kjemper for ikke å gjøre ham stueren, ser det ikke ut til at det gjør nevneverdig skade på hans omdømme blant velgerne. Han vokser fordi han slipper å forsvare noe som helst. Han kan holde alle på pinebenken, og tilkjennegir sine endelige standpunkter i beste sendetid på TV, slik han lærte det da Rolf Presthus drev sin vårjakt på Gro Harlem Brundtland forsommeren 1986.
  • I fotojournalistikken er det noe som kalles linselus. Det er de som helt ufortjent blir med på bildet av en kjendis fordi de tilfeldigvis står ved hans side idet bildet tas. Med Carl I. Hagen har vi fått en ny variant. Han er en linseelefant. Han overskygger dem som egentlig er ment å være i kameralinsens fokus. Men han er ikke til å komme forbi for noen som fotograferes på Løvebakken i denne stortingsperioden. Og alle venter: Hva finner han på?
  • Lenin sa at poenget i politikken er å gi alle noe å snakke om. Det er det Carl I. Hagen gjør. Og han gir dem ikke bare noe å snakke om, de nikker anerkjennende også. Og Bondevik holder stadig døra på klem. Slik sett er Carl I. Hagen vår siste leninist.