Syv søstre fra Namsos fanget i Jordan

De syv søstrene AlZanghari har bodd i Norge nær ni år. Så ble de kastet ut, til et liv i palestinsk flyktningleir. Nå frykter de å bli tvangsgiftet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

IRBID (Dagbladet): Sola har akkurat gått ned, og lufta kjennes veldig kald. Om mulig enda kaldere blir det idet du går inn i toromsleiligheten til den norsk-palestinske familien AlZanghari. Sola kommer aldri inn i leiligheten, som ligger på bakkeplan i et av de mange trange smugene i den palestinske flyktningleiren i utkanten av Irbid by, nord i Jordan.

Bare ti kilometer unna ligger borgerkrigsherjede Syria. Men enda viktigere: Rundt 4000 kilometer lenger nord ligger Namsos, byen hvor familien med de syv søstrene føler seg hjemme.

HILSER HJEM TIL NORGE:  Nora (6) og Bayan (11) står i inngangen til toromsleiligheten de bor i sammen med mamma Aida Ali Hamdad Alisa (48), de fem andre søstrene og pappa Mohammed Al Zangari (50). De syv søstrene går knapt ut av den lille, kalde og fuktige leiligheten de bor i. Mennene og ungguttene i nabolaget stirrer så mye når de går utendørs. Jentene får heller ikke skolegang, så dagene blir ofte veldig lange. Alle foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
HILSER HJEM TIL NORGE: Nora (6) og Bayan (11) står i inngangen til toromsleiligheten de bor i sammen med mamma Aida Ali Hamdad Alisa (48), de fem andre søstrene og pappa Mohammed Al Zangari (50). De syv søstrene går knapt ut av den lille, kalde og fuktige leiligheten de bor i. Mennene og ungguttene i nabolaget stirrer så mye når de går utendørs. Jentene får heller ikke skolegang, så dagene blir ofte veldig lange. Alle foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer

- Velkommen til oss. Æ savne Norge så fælt, sier 11-årige Bayan.

Politimann på soverommet Hun sitter på en sliten madrass. På fanget har jenta en liten boks. Den huser hilsener fra elevene hun gikk i klassen med i Namsos. Vennene hennes, som hun er så glad i. Men som hun ble revet bort i fra en julidag for halvannet år siden.

- En politimann kom inn vinduet der vi sov. Æ ble så redd, sier Bayan.

De syv søstrene og mammaen fikk beskjed om å pakke kofferten. Så ble de sendt via Trandum til Jordan.
 

Innestengt liv I Jordan bor familien under svært enkle kår. De har ti madrasser, tre kokeplater, fem babyleker, en bok og fire koffertene med klær. Siden jentene ikke kan arabisk, får de ikke gå på skole. Så de sitter hjemme dagen lang. Hittil har det blitt over 400 dager med livet på vent.

- På en måte går dagan sakte. På ei anna måte går det fort. Men æ e sliten. Kanskje fordi æ itt gjør så mykkje. Vi kan itt gå ut her, for folk ser så rart på oss da. Æ savne Namsos. Æ savne vennan mine. Æ savne å gå på ski og å være på skolen, sier Bayan på kav Namdal-dialekt.

LENGTER HJEM:  11-årige Bayan elsket å gå på skole og være med vennene sine i Namsos. Nå har hun bare minnene igjen. Hun går ikke på skole og gjør ikke stort annet enn å drømme seg tilbake til livet før familien ble utsendt fra Norge. Foto: Hans Arne Vedlog  / Dagbladet
LENGTER HJEM: 11-årige Bayan elsket å gå på skole og være med vennene sine i Namsos. Nå har hun bare minnene igjen. Hun går ikke på skole og gjør ikke stort annet enn å drømme seg tilbake til livet før familien ble utsendt fra Norge. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer

Sjøl var hun bare ett år da familien AlZanghari flyttet til Namsos. Hun husker ikke annet enn barndommen i Nord-Trøndelag, og klarer fremdeles ikke å ta inn over seg den vanskelige hverdagen i den iskalde leiligheten. Det er kontinuerlig støy fra gata utenfor. Biler tuter, folk roper og snakker. Dører åpnes og lukkes.

- Vi savne Norge, sier Bayan.

Sjokk i Namsos 11-åringen brister i gråt. Tar seg sammen, tviholder på eska hun fikk tilsendt fra klassen. Når du er vant med et fritt liv med skolegang og fritid, er det vanskelig å leve et liv uten nettopp det: Uten skole, uten venner og uten å kunne være ute og leke.

Men også i Namsos er det mye savn. Elise Sofie er en av Bayans nærmeste venner. Hun og alle klassevennene er lei seg og tenker mye på Bayan og søstrene.

VIL TIL NORGE:  For halvannet år siden ble de sju søstrene og deres foreldre utvist fra Namsos. Nå bor de i en sliten toromsleilighet i den palestinske flyktningeleiren i Irbid, Jordan. Foto: Hans Arne Vedlog  / Dagbladet
VIL TIL NORGE: For halvannet år siden ble de sju søstrene og deres foreldre utvist fra Namsos. Nå bor de i en sliten toromsleilighet i den palestinske flyktningeleiren i Irbid, Jordan. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer

- Det er veldig dumt at det skulle skje, de er norske og vi var så godt kjent med hverandre. Hvis de ikke får komme tilbake blir jeg veldig lei meg for da får jeg sikkert ikke møte Bayan mere, sier Elise Sofie.

I klasserommet står et treskrin og et bilde av en smilende Bayan.

- Jentene er savnet, og skrinet og bildet står framme i klassen hele tida. Vi er alle sjokkert, sier Solveig Moen Estil, mor til Elise Sofie.

- Jentene er norske Estil er en av intitiativtagerne til Støttegruppa for de syv søstrene i Namsos. Dattera Elise Sofie kom gråtende hjem da Bayan hadde fortalt dem om at de skulle bli utvist fra Norge. Bayan kom til Norge når hun var ett år, og kjenner ikke noe annet.

- Jeg synes det er forferdelig. To av jentene er født i Norge, Bayan kom da hun var ett år og de to andre var også små barn da de kom hit. Jentene er jo norske. De har vært med på alt som andre unger her i Namsos har gjort. Både når det gjelder skole og fritid, sier Estil.

Hele byen samlet seg rundt jentene, men ikke noe hjalp. I juli 2013 ble familien sendt til Jordan. Da arrangerte namsosingene støttekonsert og fikk inn rundt 160 000 kroner. Pengene brukes i Oslo tingrett, for å få utlendingsmyndighetenes vedtak omgjort. For halvannen uke siden vitnet tre av søstrene og foreldrene da ankesaken ble behandlet i Oslo tingrett. Dommen kommer i slutten av denne uka.

- Jordan er jo ikke et liv for dem. Det blir for enkelt å si at det finnes skolegang i Jordan. De har jo ikke råd til å sende søstrene på skole for å lære arabisk. De yngste jentene har heller ikke papirer og får ikke gå på skole. Nå sender vi dem ut i en verden der de må sitte og vente på å bli gift, fortsetter Estil.

Frykter tvangsekteskap Ikke uten grunn. Å ha syv døtre er dyrt, uansett hvor du bor i verden. På grunn av borgerkrigen i Syria, huser Jordan nå over en million flyktninger. En million mennesker som alle kjemper om husly og jobber. Hver dag er en kamp om å overleve for millioner av mennesker.

JUL I NAMSOS: AlZanghari-familien var som alle andre familier i Namsos: De stod på ski, var med på dugnad, skolefeiringer - og feiret jul, som her på bildet. Fra venstre: Mamma Aida, Nora, MOhammed, Sara, Bayan, Israe, Mona, Doaa og Gofran. Foto: Privat
JUL I NAMSOS: AlZanghari-familien var som alle andre familier i Namsos: De stod på ski, var med på dugnad, skolefeiringer - og feiret jul, som her på bildet. Fra venstre: Mamma Aida, Nora, MOhammed, Sara, Bayan, Israe, Mona, Doaa og Gofran. Foto: Privat Vis mer

- Hvis vi må bli her, må foreldrene våre gifte oss bort. Det er ikke samme respekten for jenter i Jordan som i Norge. Jeg håper å komme tilbake til Norge for å vise at piker er minst like flinke, og gjerne bedre, enn gutta. I Jordan er det sånn at gutter får jobb, mens jentene er hjemme. Siden vi bare er jenter, er det bare pappa som kan jobbe, konstaterer 16-årige Mona. 

Hun føler seg ikke hjemme i Jordan. Mestrer ikke språket, i tillegg til at det kommer mange blikk og av og til ekle kommentarer når jentene beveger seg utendørs. Derfor holder søstrene seg stort sett hjemme. 24 timer i døgnet.

HURRA FOR 17. MAI: For familien Zanghari, er Norge deres hjemland. 17. mai er nasjonaldagen. På bildet: Bayan, Nora, Israe og Sara. I Norge brukte to av de sju søstrene hijab. I Jordan har flere nå tatt på seg plagget, på grunn av sosialt press. Foto: Privat
HURRA FOR 17. MAI: For familien Zanghari, er Norge deres hjemland. 17. mai er nasjonaldagen. På bildet: Bayan, Nora, Israe og Sara. I Norge brukte to av de sju søstrene hijab. I Jordan har flere nå tatt på seg plagget, på grunn av sosialt press. Foto: Privat Vis mer

- Vi var alle så glad i å gå på skolen og jobbet hardt fordi vi ønsket å ha gode jobber. Jeg hadde søkt på helse- og sosial på videregående, men fikk aldri vite om jeg kom inn, sier Mona.

Den sjenerte minstejenta, Nora, kommer bort:

SAVNER VINTEREN: Det er iskaldt i Jordan nå, og familien fryser i deres kalde toromsleilighet. - Men vi savner vinteren og snøen, sier de alle. Her er det nest-yngste-datter Sara som bygget snømann. Foto: Privat
SAVNER VINTEREN: Det er iskaldt i Jordan nå, og familien fryser i deres kalde toromsleilighet. - Men vi savner vinteren og snøen, sier de alle. Her er det nest-yngste-datter Sara som bygget snømann. Foto: Privat Vis mer

- Jeg har lyst til å begynne på skolen, sier hun.

Barna hun gikk på barnehage med i Namsos går nå i første klasse. Nora skulle også ha gjort det, men bruker dagene i den kalde leiligheten i Jordan. Siden Nora er født i Norge, finnes det ikke papirer på henne i Jordan. Da er hun også ekskludert fra skolegang.

Bekymret for framtida «Dear old days - i miss you», står det med klare, hvite bokstaver på svart bakgrunn på eldstedattera Doaa (21) sin Facebook-side. Det er akkurat hva familien i den iskalde leiligheten i flyktningleirien gjør: De lengter tilbake til Norge.

PÅ PLASS I KLASSEN: I klasse 6A på Namsos barneskole har Bayan sin plass i skrinet hun ga fra seg like før hun ble sendt ut fra Norge. - Det er urettferdig at de blir sendt ut etter 9 år. At faren løy, var for å beskytte ungene sine. Det hadde sikkert våre foreldre også gjort, sier Elise Sofie, en av Bayans beste venninner. Foto: Solveig Moen Estil
PÅ PLASS I KLASSEN: I klasse 6A på Namsos barneskole har Bayan sin plass i skrinet hun ga fra seg like før hun ble sendt ut fra Norge. - Det er urettferdig at de blir sendt ut etter 9 år. At faren løy, var for å beskytte ungene sine. Det hadde sikkert våre foreldre også gjort, sier Elise Sofie, en av Bayans beste venninner. Foto: Solveig Moen Estil Vis mer

- I natt var det så kaldt her at jeg ikke klarte å sove. Det er ofte kaldere her i leiligheten enn ute. Vi har ikke penger til ovn eller så mye klær. Mest savner jeg steikeovnen i Namsos. Vi laget mye kake, forteller 16-årige Mona.

Målet hennes var å jobbe innenfor helse- og sosialfag. Nå drømmer hun om å gå på skole igjen.

FØDT I NORGE:  Seks år gamle Nora skulle ha begynt i første klasse i høst, men tilbringer nå dagene innendørs. Hun savner Norge. - Jeg skulle så gjerne begynt på skole. Jeg vil hjem. Til Namsos, sier Nora. Foto: Hans Arne Vedlog  / Dagbladet
FØDT I NORGE: Seks år gamle Nora skulle ha begynt i første klasse i høst, men tilbringer nå dagene innendørs. Hun savner Norge. - Jeg skulle så gjerne begynt på skole. Jeg vil hjem. Til Namsos, sier Nora. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer

- Mona er pliktoppfyllende, blid, positiv og var med på alt. Hun ble veldig norsk, og kastet hijaben i Norge. Nå kan hun ikke gå ut, for da tror folk at jentene er ute etter mannfolk. Det er en helt håpløs situasjon, en tragisk historie, sier Frøydis Sund, Monas norsk- og RLE-lærer.

Drømmer og håper Nær 24 timer i døgnet er åtte av de sju søstrene og mamma Aida samlet på mindre enn 50 kvadratmeter. De har en ipad, to datamaskiner, men ellers intet. Pappa Mohammad har fått låne en minibuss, og forsøker å kjøre drosje som levebrød. Men presset er stort. På halvannet år har han ikke tjent inn mer enn at familien klarer å overleve. Ikke et møbel er kjøpt inn.

- Vi håper og drømmer. Norge er hjemmet vårt, sier Mona.

FIN GJENG:  De syv søstrene og deres foreldre lever svært tett på hverandre, siden de stort sett er hjemme i toromsleiligheten i flyktningleiren i Irbid. - Vi er heldigvis stort sett gode venner, sier de samstemt. Foto: Hans Arne Vedlog  / Dagbladet
FIN GJENG: De syv søstrene og deres foreldre lever svært tett på hverandre, siden de stort sett er hjemme i toromsleiligheten i flyktningleiren i Irbid. - Vi er heldigvis stort sett gode venner, sier de samstemt. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer

Like bortenfor sitter 11-årige Bayan i sin egen verden. Ser på det kjæreste hun har: Minnene fra Namsos.

- Folk var så snille i Namsos. Bestevenninnan mine, lærerne, klassekameratan... Når vi har internett, prater æ med bestevenninna mi, sier Bayan, før hun bruker litt tid på å holde tårene unna.

IKKE AKKURAT VINTERSKO:  Vinteren er i anmarsj, også i flyktningleiren i Jordan. Men de syv søstrene og foreldrene er ikke skodd for den kalde tida. Foto: Hans Arne Vedlog  / Dagbladet
IKKE AKKURAT VINTERSKO: Vinteren er i anmarsj, også i flyktningleiren i Jordan. Men de syv søstrene og foreldrene er ikke skodd for den kalde tida. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer

- Vi lev i en slags drømmeverden. Der går vi på ski, hoppe på trampoline eller spiller fotball. Sånn som vi gjorde i Namsos, sier hun.

Ved siden av henne ligger en rekke bilder av vennene. Et håndskrevet brev fra Gyda. Små hilsener fra klassekamerater og lærer. Og en bok, En pingles dagbok.

DRØMMEVERDEN:  Bayan (11) var ett år da hun ankom Norge. Alt hun kjenner er der, i Namsos. - Jeg prater av og til med bestevenninna mi via skype. Vi lever i en drømmeverden. Den er i Namsos, sier hun og fikler med de mange lappene og hilsenene hun har fått tilstedt. Det kjæreste hun eier. Foto: Hans Arne Vedlog  / Dagbladet
DRØMMEVERDEN: Bayan (11) var ett år da hun ankom Norge. Alt hun kjenner er der, i Namsos. - Jeg prater av og til med bestevenninna mi via skype. Vi lever i en drømmeverden. Den er i Namsos, sier hun og fikler med de mange lappene og hilsenene hun har fått tilstedt. Det kjæreste hun eier. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer

- Den har æ lest mange ganga. Æ like å læs, sier hun og smiler tappert.

SISTEN:  De syv søstrene har en bok, fem babyleker og ellers lite av barneting. - Vi leker sisten i leiligheten for å få tida til å gå, forklarer Sara (9). De to jentene på 6 og 9 år er født og oppvokst i Norge. Foto: Hans Arne Vedlog  / Dagbladet
SISTEN: De syv søstrene har en bok, fem babyleker og ellers lite av barneting. - Vi leker sisten i leiligheten for å få tida til å gå, forklarer Sara (9). De to jentene på 6 og 9 år er født og oppvokst i Norge. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer
SAVNER KAKEBAKING:  Kjøkkenet hos familien Al Zangari er spartansk utstyrt. De har verken kjøleskap eller basis-kjøkkenredskaper. Men det som savnes mest, er en ovn hvor de kan bake kaker, som de gjorde hjemme på Namsos. Foto: Hans Arne Vedlog  / Dagbladet
SAVNER KAKEBAKING: Kjøkkenet hos familien Al Zangari er spartansk utstyrt. De har verken kjøleskap eller basis-kjøkkenredskaper. Men det som savnes mest, er en ovn hvor de kan bake kaker, som de gjorde hjemme på Namsos. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer
FRA BORD TIL GOLV:  Med unntak av ti madrasser, har familien ikke møbler i hjemmet sitt. Likevel klarer de å diske opp et makloba-måltid når Dagbladet er på besøk. - Vi hadde bord og møbler i Namsos. Det er mye vi savner her, forteller Mona på 16 år. Hun skulle nå ha gått på videregående, men får ikke skolegang i Jordan. Foto: Hans Arne Vedlog  / Dagbladet
FRA BORD TIL GOLV: Med unntak av ti madrasser, har familien ikke møbler i hjemmet sitt. Likevel klarer de å diske opp et makloba-måltid når Dagbladet er på besøk. - Vi hadde bord og møbler i Namsos. Det er mye vi savner her, forteller Mona på 16 år. Hun skulle nå ha gått på videregående, men får ikke skolegang i Jordan. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer
LÅNT MINIBUSS:  Pappa Mohammad har fått låne en minibuss av en slektning da de i forrige uke var i Jordans hovedstad Amman for å vitne i ankesaken som snart avgjøres i Oslo tingrett. Nå håper de syv søstrene og foreldrene at de får komme tilbake til det de føler er deres land: Norge. Foto: Hans Arne Vedlog  / Dagbladet
LÅNT MINIBUSS: Pappa Mohammad har fått låne en minibuss av en slektning da de i forrige uke var i Jordans hovedstad Amman for å vitne i ankesaken som snart avgjøres i Oslo tingrett. Nå håper de syv søstrene og foreldrene at de får komme tilbake til det de føler er deres land: Norge. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer