T-bane- samtaler

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På vei fra ditt trygge hjem og mot jobb, begir du deg hver eneste arbeidsdag ut i et farlig landskap, der man aldri vet hva som kan skje. For plutselig dukker en av dem opp, og straks vil du se en annen vei, men det er for seint, blikkene møtes, dere må hilse, dere hilser, «hei, jaså, ja, du her …».

Du har møtt en perifer bekjent.

På T-banen i Oslo skjer dette hver dag, og å lytte til disse samtalene mellom perifere bekjente er en studie i menneskelig atferd. Som tirsdag morgen. To middelaldrende kvinner, den ene grå og tusten, den andre fjellbrun, sitter overfor hverandre, og de samtaler tungt, ikke fordi de vil, men fordi de . Nå har de akkurat funnet ut at de har hytter i nærheten av hverandre.

– Så hvis du ser til høyre etter den krappe svingen, så ligger den der.

– Er den gul?

– Nei, den er brun. Med villmarkspanel.

Slik fortsetter de å samtale, og dette er et trygt tema, men snart er hyttene plassert og temaet er uttømt. Taust.

– Dere må komme på besøk en dag, sier den fjellbrune plutselig. Den tustne blir overrumplet, hun nøler, hun stotrer, hun sier:

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Kanskje det, og skjønner straks at hun må si noe mer, men kommer ikke på noe mer å si. Taust.

– Er dere noe på vannet, da, spør den fjellbrune.

– Vannet? Eh… nei.

– Vi padler, vi. Det er så deilig å padle.

Den andre skjønner at de har et nytt tema.

– Det er deilig å padle, gjentar den tustne.

– Spesielt om morgenen, sier den fjellbrune.

Den andre vet ikke hva hun skal si til det.

– Ja, sier hun bare, og skjønner at det ikke er nok. Hun sier, «ja, ja, jaaa, deilig», og skjønner at det ble et ja for mye, minst, og samtalen står i et nytt blindspor. De ser taust forbi hverandre. T-banen slingrer mot Nationaltheatret stasjon. Begge reiser seg samtidig.

– Skal du av her?!

Pinen river på ny i dem, og de går tause av. I morgen truer en ny dag.