Ta grep, Jens!

Hva kan Ap tilby en moderne, kjøpesterk befolkning som ikke Høyre, KrF eller Frp kan? Jens må gi svaret.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JENS STOLTENBERGS UTFORDRINGER som påtroppende leder er mange og åpenbare. Først skal han samle et delvis splittet parti. Så skal han utforme en politikk som forsvarer sosialdemokratiets fortsatte eksistens (det må jo være en vits i å stemme på Ap!). Dernest må han sørge for at partiets politikk faktisk fenger så mye at Ap igjen blir et stort parti. Det bør helst skje før kommunevalgkampen om halvannet år. Og absolutt før stortingsvalget i 2005. Klarer han ikke dette, vil det gå ille med både ham og partiet. Stoltenbergs politiske skjebne henger sammen med partiets.

HVORDAN SKAL HAN LYKKES? Han må overbevise skeptikere i egne rekker om at han er mannen som kan lede Ap ut av ørkenen. Han må velge hvilke slag han vil kjempe og gå ut på banen og slåss for dem. Og han må ha flaks: Han må få de politiske konjunkturene på sin side og utnytte dette til egen fordel. Hittil har han i for stor grad lent seg tilbake og eksponert sitt stoltenbergske flegma og satset på at tida vil arbeide for ham. Internt i Ap kan det ha vært en riktig strategi. Jagland reiste lederdebatten, kjempet for ledervervet, og trakk seg fra det. Stoltenberg ventet bare til Jagland hadde kjempet striden ferdig med seg selv. Men det var neppe riktig å være tilbakelent før fjorårets stortingsvalg. Overfor velgerne har han neppe tjent på å være defensiv, konfliktsky og bare pedagogisk.

TO UNNTAK i moderne tid viser at Jens Stoltenberg kan bli en annen enn den snille og greie. Han sto beinhardt på i gasskraftsaken, selv om saken var kontroversiell innad i eget parti, og vant regjeringsmakten tilbake fra Bondevik gjennom rå maktbruk. I valgkampen nærmest knuste han Jan Petersen i valgkampduell ved å hamre løs på Høyres forslag til endringer i sykelønnsordningen. Men han sto ikke løpet. For hva skulle egentlig Stoltenberg med regjeringsmakta når den vel var erobret? Og hadde han ikke selv syslet med forslag til redusert sykelønn?

MANGE MENER at Stoltenberg har et potensial han ikke har fått vist, fordi lederskapet i Ap har vært delt. Det er mulig. Men han klarte ikke å bruke statsministerposten til å vise hva som bor i ham. Han ble for mye av en administrator, for lite av en landsfader og framfor alt for lite av en folkelig Ap-politiker. Den rollen delegerte han til Bjarne Håkon Hanssen som fant ut at politikk i vår tid skapes ved handledisken. Den runde, trygge trønderen gikk rett hjem hos folk, mens Stoltenberg selv dalte på popularitetsbarometrene. Hvorfor? Jeg tror (dessverre) at han er for åpen og snill, for lite bøllete og slu. Gutten med sølvskje mangler tilsynelatende både fightervilje og sosial indignasjon. Han er en mester i sosialøkonomisk performance, men ikke helt troverdig i klassekamp.

HVA KAN AP TILBY en moderne, kjøpesterk befolkning som ikke Høyre, KrF eller Frp kan? Det er et godt spørsmål. Stoltenbergs problem er at han må gi svaret. Kanskje finner han det i arbeidet med nytt partiprogram. Flere generasjoner ville føle lettelse hvis Ap klarte å gjenreise en boligpolitikk. I dag har ikke ungdom råd til krypinn i pressområdene hvor utdanningstilbudene og jobbene er. Og deres foreldre har ikke råd til å kjøpe leilighet til dem. Foreldre ville føle større trygghet for egne barn og ungdommer hvis Ap klarte å gjenreise en ungdomspolitikk og bekjempe den økende rusmisbruken. Mange ville tilgitt Stoltenberg hans urbane snitt om han viste ekte vilje til å satse på distriktene. Og mange pensjonister og voksne yrkesaktive ville føle trygghet om han sikret pensjonene, for eksempel ved bruk av oljefondet.

DET VIKTIGSTE blir imidlertid å utnytte mulighetene til aggressive framstøt når Høyre og KrF gjør feil. Ap og Jens Stoltenberg er faktisk avhengig av at folk ikke er fornøyd med varene Bondevik II-regjeringen leverer. All erfaring tilsier at pendelen vil svinge tilbake når velgerne oppdager at også dagens regjering er iført keiserens nye klær og lite får gjort med oljeformuen. Det er en fattig trøst for Stoltenberg. Men det kan passe for en litt passiv natur å vente på at høyrebølgen flater ut.