Ta toget

Makten er allestedsnærværende i Russland. Den preger til og med en togreise på første klasse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MOSKVA-VORONEZJ (Dagbladet): Jeg liker å kjøre tog. Denne gangen har jeg valgt på øverste hylle: en «myk kupé» med tepper og puter i et «firmennyj» tog fra Moskva til Voronezj. «Firmennyj» kan oversettes med «Signatur-tog», og i likhet med hva NSB forsøkte i sin tid, er også dette en slags merkevarebygging, men på russisk. Betegnelsen «firmennyj», som kan gjelde alle varer, ble innført under Khrustsjov og tilsier at det står en ansvarlig person bak produktet, en som kan anklages og straffes dersom kvaliteten ikke er som den skal være.

Forrige gang

jeg kjørte et slikt tog, var for nærmere 20 år siden, fra Moskva til Paris. Da var kupeen utstyrt med en liten plastradio som tok inn signalene fra Moskva nesten helt fram til den franske hovedstaden, et kunststykke jeg ikke har fått nærmere forklaring på - hvis det da ikke var redselen for straff som gjorde underverker. Nå er radioen erstattet med en tv, der det ble vist en russiskdubbet video med den amerikanske filmen «Ben Hur - en fortelling om Kristus», noe som vel må sies å være like ideologisk korrekt i det nye Russland som radioens propagandasendinger i sin tid var.

I HVER VOGN

er et oppslag som forteller om konduktørens plikter. Hun - for det er nesten alltid en hun - skal henge opp et skilt med navnet sitt utenfor kupeen. Hun skal sørge for at temperaturen er mellom 18 og 22 grader; hun skal vaske toalettene minst fire ganger i døgnet, tilby te, kaffe og konditorvarer til fastsatt pris når som helst hele døgnet - og hun skal «være kultivert, høflig og imøtekommende i omgangen med passasjerene». Ja vel. Så vet jeg altså hvem og hva jeg har å klage på, hvis galt skal skje. Men hvorfor påpeke det selvfølgelige? Er ikke russere like imøtekommende som andre?

JO DA, FAKTISK OFTE

mye mer, men ikke alltid på jobb. Makta tér seg der ho er, heter det, og få steder er den mer allestedsnærværende enn i Russland. Reglementet er nok uttrykk for herskerteknikk fra konduktørens overordnede - du skal ikke tro du klarer noe uten vår ordre. Men enhver posisjon bærer maktens fristelser med seg, også konduktørposisjonen, tenker jeg etter lesningen av reglementet, og mennesker uten posisjon er maktesløse - hvis de da ikke kan klage til en i enda høyere posisjon, slik navnet på dette toget lover at jeg kan. Privat, derimot, er forholdet et helt annet, der kan vennlighet, gjestfrihet og imøtekommenhet bringe en stakkars nordboer til sjenanse. Derfor gjelder det å lokke personen fra jobb til privaten. Det gjøres på mange vis, med små gaver som ikke kan kalles bestikkelser: en sigarett, for eksempel. Eller ved så å si å velte brettet og tvinge motparten til å starte på nytt.

BYRÅKRATIET ER

også i Russland maktpersonenes yndlingsarena. Og byråkrati er det overflod av i dette landet. Assosiasjonene rundt reglementet bringer meg til noe en kvinne ansatt ved et av St. Petersburgs museer fortalte: Hver gang museet skal ha et arrangement, må det godkjennes av byens kulturministerium, og en rekke papirer må fylles ut. Alle må få stempler fra forskjellige kontorer. En dag hadde min venninne trasket gjennom kontorene med sine papirer, hun var nesten ferdig da hun fikk beskjed om at et skjema var feil utfylt. Det manglet dessuten et stempel på rett sted. I utgangspunktet ser hun svært trist ut, nå satte hun seg ned på en stol, så den ansatte inn i øynene og sa: «Vet De hva? Nå tar jeg med alle skjemaene, går ut på Nevskij prospekt, stiller meg opp og spiser dem, langsomt. Alle sammen!» «Nei, nei! Det må De da ikke gjøre!» utbrøt den forskrekkete damen bak skranken. «De kan da ikke bare spise dem! Se her, nå tar jeg dem og ordner alt for Dem.»

«RUSSLAND TILHØRER IKKE

Europa, det er et asiatisk land.» Jeg assosierer videre til min siste samtale med filosofen Grigorij Pomerants i Moskva. «Mens alle de asiatiske kulturene, så forskjellige de enn måtte være, har imperiet som idé, staten, ikke individet, møtes de forskjellige europeiske kulturene i verdsettelsen av individet og i viljen til rettsstat, i alle fall som ideal. Russland er det første asiatiske landet som blir europeisert. Utfallet av den prosessen forteller mye om hva vi har i vente i resten av Asia.» Kanskje det er slik, kanskje kulturelle begreper som «Asia» og «Europa» er mer tilslørende enn oppklarende, i alle fall i Russland. Ett er likevel sikkert: Forståelsen av den enkeltes rett og maktens rom er annerledes her enn i Europas nordvestlige hjørne. For øvrig har min konduktør oppført seg eksemplarisk, også uten triks og manipuleringer.

(Dette er andre artikkel fra Peter Normann Waages reise i Russland.)

I MOSKVA: Peter Normann Waage.