Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Ta vare på brølet

Siste kveld med gamle Bislett, og heldigvis: 80 års samliv med all verdens topputøvere har gjort oss til bedre tribuneslitere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I kveld

går det siste internasjonale friidrettsstevnet på gamle Bislett stadion, Oslos tradisjonsrike sportsanlegg, som fra åpningen i 1922 litt etter litt har festet seg i nasjonens felles hukommelse som selve Den Norske Idrettsbanen. Så klart skinner bildet av de slitte murene i gråflasset funkisstil at riksantikvaren fortsatt kjemper for bevaring, mens Oslo kommune har vedtatt riving og nybygg.

Hvordan den striden ender, får vi se om vinter og vår. Et kommunalt vedtak i Oslo har så visst ikke samme varighet som en av Bisletts 62 verdensrekorder. I mellomtida kan du sette deg ned på betongen eller foran TV-en i kveld og fabulere litt om hvordan all verdens toppidrettsutøvere som har flimret forbi på indre bane gjennom en drøy mannsalder, har forandret menneskesynet vårt.

GAMLE BISLETT

åpnet portene i ei tid da idrettsbevegelsen holdt på å bygge opp en ny nasjon. Norskheten skulle styrkes med sunne kropper og nasjonale helter. I et slikt perspektiv ble det lett oss mot de andre:

- Selv en slagen motstander unnser ikke svenskene seg for å trampe på, skrev Norges ledende sportsreporter Finn «Niff» Amundsen forbitret i bladet Idrettsliv etter et uventet boksetap. Han fikk følge av andre norske journalister, og så var aviskrigen i gang med naboene:

- Jeg betrakter disse herrenes blinde sinne som et utslag av en hysterisk nasjonalistisk psykose, svarte den anerkjente svenske sportsreporteren Torsten Tegnér. Han beskrev datidas norske publikum som «nasjonale til ytterlighet»:

- De norske idrettstriumfene er hellige. Helligere enn sakrament og dogmer. De skal ikke diskuteres eller analyseres.

Men mens arrene etter unionsoppløsningen med Sverige fort var leget, speilet idrettspublikummet samtidas holdninger til andre utlendinger.

I EN HOVEDFAGSOPPGAVE

ved instituttet for samfunnsfag på Norges idrettshøgskole tegner Asle Furumo et bilde av det norske idrettspublikummet som riksantikvaren skal slippe å bevare. Likevel; denne fortellingen om holdningene på tribunen i mellomkrigsåra er til å lære av i disse gjerrige integrasjonstider.

Furumo analyserer vårt forhold til utlendingene ut ifra omtalen av utenlandske idrettsutøvere i sportsbladene Idrettsliv og Sportsmanden - datidas variant av sportssidene i VG og Dagbladet. Der florerer rasistiske beskrivelser i spaltene med en slik selvfølgelighet at sportsleserne må ha godtatt dem som hverdagsspråk.

Heltene var heroiske finner og hvite engelskmenn, som kunne tape slik mannfolk taper:

- Idrettsmann som han er, unnskyldte han seg ikke med et ord, lød den respektfulle omtalen av en av de engelske idrettstoppene i Idrettsliv.

Verre var det med jøder, negere og annet fremmedfolk:

- Man la også merke til at det var usedvanlig få damer til stede, men deres plass var inntatt av jøder i stedet. Jeg har aldri i mitt liv sett en verre jødeforsamling, og denne opprettet den rene børs under kampene, skriver reporteren i Idrettsliv fra et boksestevne i London.

- Det amerikanske publikum er et bastardpublikum av ubestemmelig farge, standard og moral, supplerer bladets USA-korrespondent før han konkret følger opp i en annen boksereportasje:

- Negerne har jo de reneste treskaller. Å hamre og slå en negers hode er som å forsøke å slå ut en betongblokk.

BETONGBLOKKA PÅ BISLETT

fikk sin første fargete rekordholder bare noen år etter at Idrettslivs reporter utga sine høyst personlige hodestudier. Den unge amerikaneren Eulace Peacock tangerte 100 m-rekorden på 10.3.

I mellomtida hadde lokalklubben Torshaug IL arrangert flere «Amerikaner-stevner» - forløperen til kveldens stjernetreff. Opp gjennom åra har så mange fremmede utøvere med så ulik farge, stil og holdning gledet Bislett-publikummet at folk ved selvsyn har lært at grovinndeling i rase ikke gir tribunelivet noen mening.

Etter hvert ble denne gleden til det såkalte «Bislett-brølet» (the «Bislett Roar» i internasjonal utgave) - en raus, skrikende hyllest opp fra den trange betongsirkelen til enhver strålende idrettsprestasjon, uansett hvem som utfører den.

Noe bedre er det knapt å ta vare på fra gamle Bislett.