Ta vare på kunnskapene!

Vi må ikke stelle oss slik at vi for å bevare konkurransen forlagene imellom kaster vrak på den 100-årige tradisjonen som «Store norske leksikon» representerer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Man kan knapt overvurdere den rollen som de store samleverkene for kunnskap på ulike områder, leksikon, har spilt for kulturen. Samfunnet trenger tverrfaglighet, som er avhengig av at det finnes verk der man kan søke kunnskaper fra mange ulike felter på ett sted.

Derfor har man da også gjennom mer enn fem hundre år kunnet glede seg over stadig bedre europeiske oppslagsverk av denne typen. Størst historisk betydning fikk vel den franske «Encyklopédie» (1751- 80), som bidrog meget til den tenkning som utløste den franske revolusjon. I Norge har man siden 1879 hatt flere og stadig bedre verk, som åpenbart har dekket betydelige behov både blant folk flest og for fagfolk som har trengt kunnskap utenfor eget spesialfelt. Efterhvert ble et produkt av et samarbeid mellom våre to største forlag, «Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon», det ledende i kunnskapsmengde mellom permer.

Problemer

Men tidene forandrer seg. Fremskritt skaper overgangsproblemer, som krever nytenkning hvis man skal unngå unødvendige tap underveis. Nå har Internett undergravet markedet i et lite land for så dyre bokverk som et skikkelig, bredt leksikon nødvendigvis må være. Behovet for den kunnskap som slike verk formidler, blir riktignok bare større. Men når kunnskapene må ajourføres oftere enn før, og stadig flere kan finne deler av dem på Internett, blir salgspotensialet i bokform likevel for lite. Hva bør man da gjøre for å sikre at tilgangen til leksikal kunnskap ikke blir dårligere, men helst bedre?

Første vilkår må være at noen fortsetter den innsamling av kunnskap fra nær sagt alle områder til en slik bred kunnskapsbase som man må ha, for å gi den greie tilgang til kunnskapene som travle mennesker trenger. At dette må være en database, er selvsagt i vår tid. Sikring av en slik base vil klarligvis være vesentlig lettere hvis man bevarer det beste av dem som finnes, som grunnlag for ajourføring og utbygning. Derfor er det interessant at de to nevnte forlagene foreslår et samarbeid med staten om vedlikehold og videreutvikling av deres leksikale database.

Støtte

Når private forretningsforetak søker statlig støtte, bør man skjerpe oppmerksomheten. Motforestillinger er det ikke vanskelig å finne. Man må ikke motvirke sunn konkurranse. Markedsøkonomien rår også i forlagsverdenen, og bør ikke forstyrres unødvendig. Men tradisjonelle tilhengere av markedsøkonomien vet også at den ikke kan dekke alle behov, særlig ikke når det gjelder kunnskapsformidling og kultur. Og hva er egentlig alternativet i dette tilfelle? Vi bør ikke svekke tilgangen til leksikal kunnskap ved bare å vente på nye bokverk som neppe kommer, i hvert fall ikke i tilstrekkelig bredde. Behovet må i alle fall dekkes på data. Og man bør ikke ha noen illusjoner om at utenlandske kilder kan dekke mer enn deler av de norske behov på dette område. Vi er et lite folk, men har rikelig med særtrekk, som bare norske kan samle nok kunnskap om. Og vi må bevare rikdommen i vårt språk, under presset fra engelsk. Derfor må vi ha en allsidig kunnskapsbase på norsk. Det kan bare norske skaffe oss.

Spørsmål

Tanken om statlig støtte til en norsk leksikal kunnskapsbase på data reiser en rekke praktiske spørsmål: Hvorledes kan man unngå begunstigelse av enkelte private foretak fremfor andre? Hvorledes kan man sikre uavhengighet og kvalitet? Hvorledes kan finansieringen ordnes på en måte som gir grunnlag for stabilitet? Og meget mer. Alt dette er spørsmål som forutsetter forhandlinger, som krever både kulturell og økonomisk innsikt fra statens side. De beløp det er tale om er ikke ubetydelige, men likevel små i forhold til det vi bruker til formål av langt mindre betydning for folkets fremtidige kunnskap og kultur. Vi bør kunne vente at alle berørte private og offentlige interesser sammen sørger for at informasjonsteknologiens verdifulle fremskritt ikke fører til tap av en kunnskapsbase, som vi vil måtte gjenreise til en langt høyere pris senere, hvis vi ikke nå tar vare på den database som finnes.