Tabusurfing

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KAN MAN LAGE satirisk underholdning rundt et tema som pedofili? I England ville den kontroversielle satirikeren Chris Morris i programmet «Brass Eye» prøve. Programmet skulle vært sendt for en måned siden, men ble klokelig utsatt av Channel 4 da to barn forsvant. Men sist helg ble det til sist vist. Og hvis Morris' hensikt var å provosere, er han en stor suksess.

POLITIKERNE STO I KØ for å fordømme programmet. Pedofili var for alvorlig til å spøke med. Englands kampanjeorienterte tabloidaviser kastet seg henrykt på indignasjonsbølgen: Ikke bare måtte Morris sparkes ut av Channel 4, hele ledelsen måtte gå. Ei avis krevde at konsesjonen måtte inndras, og kanalen legges ned.

Debatten kom som bestilt i sommerens ellers stilleste nyhetsuke, og skillelinjene gikk på kryss og tvers av det vanlige. Liberale The Guardian mente temaet var for alvorlig til å brukes som utgangspunkt for satire, mens dypt konservative Daily Telegraph fant grunn til å minne om at det måtte kunne gå an å ta avstand fra noe uten samtidig å måtte kreve det stoppet eller forbudt.

MEN HVA DREIDE KRANGELEN SEG egentlig om? Chris Morris er kjent som en provoserende fjernsynskomiker. I et av sine tidligere programmer tok han opp politikernes hang til narkotikahysteri - han narret flere politikere til å stå fram og ta avstand fra et nytt og farlig narkotikum som nettopp var kommet på markedet: det ble kalt «Cake» - eller kake.

Denne gangen fikk han kjendiser og politikere til å stille opp for en kampanje mot pedofili på Internett. I fullt alvor lånte en rekke kjendiser ansikt og stemme til kampanjen, selv om påstandene nok burde fått dem til å tvile:

ET BRITISK PARLAMENTSMEDLEM raste mot at det over nettet ble solgt «Trust me»-bukser, som kunne blåses opp i skrittet for å skjule at bukseeieren hadde ereksjon.

Musiker Phil Collins advarte barn mot å gå hjem til voksne som sa de ville vise dem modeller av hjembyen deres, der alle hus var formet som peniser. En nyhetsoppleser ble narret til å holde opp ei T-skjorte med en påtegnet barnekropp, og forklarte at pedofile på nettet forkledde seg i slike for at barn skulle tro det var andre barn de snakket med.

EN KJENDIS FORKLARTE at pedofile over nettet kunne få barns PC-tastaturer til å slippe ut giftige gasser som svekket motstandskraften deres. Et parlamentsmedlem for Labour-partiet forklarte at en organisasjon satt på bilder av barn som ble befølt av en «penisformet lydbølge», overført via datamaskinen. Bildene var for sjokkerende til å bli vist på TV. Det tidligere løperesset Sebastian Coe, nå konservativ politiker, introduserte en advarselrapp mot pedofile.

EN KJENT DISKJOCKEY formidlet budskapet at pedofile hadde flere gener felles med krabber. For å understreke alvoret, føyde han til: «Og dette er et vitenskapelig faktum. Det har ikke latt seg bevise ennå, men det er et vitenskapelig faktum.»

Ingen av disse personene har satt spesiell pris på å bli narret av Morris. De hevder de oppriktig stilte opp for noe de trodde var en god sak, og føler seg misbrukt.

MEN SATIREN RETTER seg her ikke direkte mot pedofili. Den retter seg mot manges fullstendig urealistiske tiltro til hva som kan gjøres over Internett, og mot noen politikere og kjente menneskers vilje til å støtte tilsynelatende ethvert godt formål, uten å kontrollere opplysninger eller bry seg for mye med å tenke selv.

MORRIS' SATIRE hadde også et annet mål: mediene selv. I fjor arrangerte britiske aviser reine kampanjer mot pedofile. News of the World gjennomførte en «Name them and shame them»-kampanje, der de oppga navn på dømte pedofile. Det førte ikke bare til at flere måte flytte - flere uskyldige ble også steinet av rasende folkemengder. En pediater fikk huset sitt vandalisert, sannsynligvis fordi noen forvekslet begrepene pediatri og pedofili. Latin er ikke lett.

«Brass Eye» hadde form som en liksomdokumentar av det slaget man til tider kan se om prostitusjon, der produsenten har det med å zoome inn på strømpeholdere og utringninger. Det finnes temaer mediene har lett for å ta avstand fra og sikle over samtidig.

OG DA BLIR DET dobbelt ironisk når satiren over en moralsk mediestorm fører til en moralsk mediestorm. Kulturministeren ønsket slike program sensurert, andre statsråder tok på det kraftigste avstand fra programmet - de fleste uten å ha sett det. Satiren skapte på nytt det fenomenet den søkte å satirisere - den fordummende mediestorm.

OGSÅ I NORGE ER liksomjournalistikk som tar i bruk satire og ironi kjent. Viktige pressekonferanser er utmerkede steder for fjernsynskomikere å stille opp med morsomme hatter eller underlige spørsmål. Standupkomikerne som møtte med kamera og Marie-kjeks i pausen på Orderud-saken, kan ikke beskyldes for god smak. Virkeligheten brukes som kulisse for underholdningsinnslag.

Men noe av dette både bør og skal vi leve med. Godtar vi at pressen er den fjerde statsmakt, bør også den makten ha hoffnarrer som kan pirke borti pressens til tider halvpompøse innforståtthet med maktpersonene de dekker. Men det fungerer bedre om det finnes et formål, en hensikt med spøken.

Hensikt og formål gjør satire farligere, men også mer problematisk. Slik volds- eller provokasjonsfilmene som søker å si noe, kan bli stoppet av Oslo Kinematografer, mens storbudsjettert underholdningsvold fra Hollywood regnes som ufarlig, er satire som rammer tabuområder farlig, mens reint tøv er nokså trygt.

PROBLEMET ER AT SATIRIKEREN så lett havner i samme felle som dem han ironiserer over. Slik medier kan overreagere på pedofili fordi de vet det vekker sterke følelser, slik velger ironikerne temaer de vet har indignasjonskraft. Lager du humor på pedofili, vet du at du provoserer. Dersom Morris i «Brass Eye» virkelig ønsket å ironisere over folks naivitet når det gjelder Internett, eller politikere og kjendisers godtroenhet og etterplapring i det godes tjeneste, eller tvilsomme og spekulative dokumentarer, trengte han jo ikke nødvendigvis bruke pedofili som råstoff eller bakteppe. Rent bortsett fra at det gir oppmerksomhet og treffer en vond nerve.

Slik trekkes satirikere til tabutemaene. På samme måte som mediene de ironiserer over, sirkler de rundt tabuene, som mygg rundt lyset. Målet er hele tida å komme så nær at man synes godt, men ikke så nær at man blir brent.