Tafatt Restad

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Lederlønninger, gylne fallskjermer og opsjonsavtaler er åpenbart et følsomt tema blant våre fremste næringslivsledere. De mener dette ikke er en sak som angår offentligheten, og vil helst sitte i lukkede styrerom og dyrke sin lønnskultur i fred. Men folk flest vil ikke slå seg til ro med dette. Plutselig er temaet blitt en viktig del av årets lønnsoppgjør. Det er ingen tvil om at lederlønningene er en indirekte årsak til at moderasjonslinja neppe overlever denne våren. Det kan få skjebnesvangre konsekvenser for norsk økonomi, slik de samme lederne har advart mot. Nå har de seg selv å takke.
  • Men ingen ser ut til å ha vilje og mot til å gjøre noe med uvesenet. Det fikk vi demonstrert i Stortingets spørretime i går, der finansminister Gudmund Restad var klar i sin kritikk. Men han vek tilbake da han ble spurt om hvilke tiltak han ville sette i gang for å stoppe ukulturen. Staten har aksjemajoriteten i begge våre storbanker og i Norsk Hydro, uten at regjeringen har brukt sin eiermakt og hindret de ordningene som er avslørt. Restad sier at Stortinget selv har bestemt at styret og representantskap skal håndtere slike spørsmål, og at regjeringen dermed er maktesløs.
  • Formelt sett har Restad sikkert rett. Men det virker altfor tafatt når han ikke har noen oppskrift på hvordan en slik ordning kan endres. Hvis han er så bekymret for lederlønningene som han påstår, kan han ikke sitte med hendene i fanget og la tingene bare drive videre. Da må han gripe inn der han vitterlig har mulighet til det og utøve et aktivt eierskap. Det er ikke ensbetydende med at regjeringen skal blande seg inn i driften av disse selskapene. Men når de bedriver en samfunnsskadelig virksomhet, slik Restad mener, er det uansvarlig at han ikke gjør noe med det. Og hvis det er slik at Stortinget har vedtatt regler som hindrer ham i det, er det også i hans makt å foreslå endringer i regelverket.