Tåke isolerer EU

«Tåke i Kanalen. Kontinentet isolert» er en klassisk britisk vandreavistittel. Den egner seg til omskrevet bruk fra et ståsted i den norske debatten om utviklingen av EU. Selv etter et viktig toppmøte som det i Nice, er det ikke mye debatt eller opplysning vi snakker om. I europeisk sammenheng er vi et politisk øyrike med vår egen dagsorden, og ellers tåke i alle kanaler.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det langtrukne toppmøtet i Nice fikk Storbritannias statsminister Tony Blair til rødøyd å bryte ut med et hjertesukk, søkkende tungt av mangel på søvn: «I framtiden kan vi ikke drive butikken på denne måten». Men noe av det som er rimelig sikkert etter Nice-møtet er at nettopp det kommer til å gjenta seg. Det er ikke blitt lettere, men tvert imot mer komplisert å treffe beslutninger i unionen, stikk i strid med målsettingen på forhånd.

Også det siste toppmøtet i EU var altså en skuffelse, slik forgjengerne har vært det. Maastricht var skuffende, Amsterdam en slags fiasko og nå altså Nice, for bare å nevne noen dokumenthauger som bærer møtebyens navn i unionens fagspråk som befinner seg i stadig utvikling. Men den som ser utviklingen som en seire av skuffende toppmøter, går glipp av selve hovedpoenget som er at denne politiske organismen som befinner seg i isolasjon der nede på kontinentet, fra vår grense mot Sverige og helt ned i den italienske støvel, vokser videre på nettopp denne måten. Fra skuffelse til skuffelse, enten man betrakter dem som politiske verksteder, sandpåstrøingsorganer eller noe midt imellom.

Bare nerdene vil huske at Tyskland i Nice likevel ikke ble tildelt flere stemmer i ministerrådet enn Frankrike. I tolv søkerland fra det geografiske området som tidligere gikk under den misvisende og Jalta-bestemte fellesbetegnelsen Øst Europa, vil Nice bli husket som det toppmøtet som gjenforente kontinentet og ga disse landene tilbake sin korrekte fellesbetegnelse, nemlig: Sentral Europa. Betydningen av dette blir lettere forstått på broene mellom Buda og Pest, enn i en baksolt li på Voss. Med det lave skydekket vi har slitt med i hele høst, er det innlysende klart at sett fra Voss er resten av verden helt isolert og langt inne i tåkeheimen.

Det er bare noen korte uker igjen av dette året som skulle bli så spesielt at vi brente varder for å markere dets begynnelse. I den sammenheng jeg behandler her, er året blitt preget av at Finland styrte unionen de seks månedene som gikk foran tusenårsskiftet, og hadde suksess. I Helsingfors ble det vedtatt at EU skulle utvide sitt samarbeide til å omfatte sikkerhets- og utenrikspolitikken. Det har vi nerder drøftet oss imellom hele tiden siden. Mellomstore Portugal lyktes også rimelig bra og fikk vedtatt EUs tekonologisatsing og sosiale program. Mens store Frankrike som tok over i høst, fikk langt større problemer med sitt formannskap. Likevel kom det institusjonelle rammeverket rundt den militære og sikkerhetspolitiske satsingen på plass i Nice, i tillegg til at beslutningsapparatet ble tilpasset utvidelsen til 27 land. Fra nyttår tar Sverige over og skal lede arbeidet med unionens historiske utvidelsesprosjekt som mer enn noe annet hittil i etterkrigstiden vil sette strek over

Jalta-avtalen som delte kontinentet opp i stormaktenes interessesfærer.

Vi som er gamle nok, husker Nordøk som spilte en viktig rolle for EU-motstanderne på venstresiden i årene foran folkeavstemningen i 1972. Gjennom den nordiske økonomiske sonen skulle den nordiske modellen med velferdsstat og internasjonal solidaritet med verdens fattige utvikles til en progressiv motvekt mot rikmannsklubben i Det europeiske fellesmarked. Det var en vakker drøm som ikke var liv laga, og absolutt ikke bare fordi Moskva presset på Helsingfors. Det var mange av alle politiske avskygninger som pustet lettet ut da sammenbruddet i Nordøk-forhandlingene kunne skyldes på det følsomme forholdet til supermakten i øst uten ytterligere forklaring. Men siden har venstresiden glemt Norden. Nå er altså hele Norden med unntak av Island, isolert i EU. Der får de formannskapet etter tur, og i juni samles statssjefene til nytt toppmøte i Gøteborg. Det blir også helt sikkert en skuffelse.