Takk, bare bra

Stort sett. De mannfolkene som ikke selv vil, slipper snart å bli soldater, de verste jobbene i den forurensende industrien som forkorter våre liv, blir stadig færre. De av oss som lever sammen med en kvinne, har som oftest en å dele regningsbunken med, og vi får lønn og støtte for å være sammen med ungene våre som både vet hvem vi er og hva vi heter. Føler noen seg knuget av det?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sikkert. Men er det så mange at vi har et problem? Susan Faludi skal ha funnet en mannskrise etter seks år på reise i USA. Slik den er beskrevet før boka kommer på torsdag, minner den om rollefiguren til Michael Douglas i gårsdagens mandagsfilm, «Falling Down». Der var det nedrustningen som innhentet raketteksperten og gjorde ham så arbeids- og betydningsløs at det enkleste ble pistol og pumpehagle. Hos Faludi skal det være samfunnsutviklingen generelt og likestillingen spesielt som trekker teppet vekk under mannen.

  • Siden Faludi skriver om USA, kan det være nyttig å minne om noen hendelser i utviklingen av kjønnsrollene i dette samfunnet. Da USA sendte en hel generasjon av sine unge menn ut i 2. verdenskrig, samtidig som økonomien la om til krigsproduksjon og gikk det remmer og tøy kunne holde, strømmet unge amerikanske kvinner inn i fabrikkene. Da soldatene kom tilbake, ble kvinnene presset ut av produksjonen samtidig som staten betalte høyere utdanning for de soldatene som ville. Kvinnene ble både avvist og diskriminert ved universitetene, og i sin alminnelighet lite oppmuntret til å ta utdanning. Det førte rett inn i «mor lager mat, far leser avisa»-samfunnet på 50-tallet. Reaksjonen kom med feminismen, krigsmotstanden og utdanningseksplosjonen på 60- og 70-tallet. Susan Faludi er den som best har beskrevet det etterfølgende tilbakeslaget for likestillingsutviklingen i jappesamfunnet på 80-tallet. Status i USA mot slutten av 90-tallet er at likestillingslovverket som forbyr diskriminering på grunnlag av kjønn, nå «har satt seg» og begynt å få effekt i den rike delen av samfunnet.
  • Den effekten er kommet lenger i et samfunn som det norske der staten står mye sterkere, kan regulere mer effektivt og rår over vesentlig større midler til fordeling pr. borger. Mulighetene til å realisere seg selv er i virkeligheten større i dag og tilgjengelig for flere enn noen gang tidligere. Det kan være et problem at valgmulighetene er for mange og for åpne. Mens klasse, geografi, miljø og kjønn tidligere la sterke føringer, er disse enten borte eller mye svakere i dag. Det kan lede noen til forvirring og sammenbrudd, men det gjelder ikke bare for menn. Det er et åpent spørsmål om forvirringen er størst hos unge menn som anaboler seg for å få magemuskler som en «sixpack», eller hos unge kvinner som sulter seg halvt i hjel i jakten på en identitet.
  • I denne gryende debatten er noen allerede ute etter å ta en påstått «mannskrise» til inntekt for et krav om retur til mer tradisjonelle verdier. Men vi lever jo fremdeles langt fra et samfunn der kvinner og menn er likestilt. Det er stadig slik at mens kvinnene har endret seg, klarer vi menn fortsatt ikke å møte kvinner som jevnbyrdige med selvfølgelighet og naturlighet. Svaret på det er verken å vende tilbake til 50-tallet eller å dra på guttetur.
  • Med større muligheter for kvinner i yrkes- og arbeidsliv er flere drittsekker i skjørt blitt synlige. Men den som blir overrasket over det, har ingenting lært av Margaret Thatcher. Det er selve vrengebildet av sexismen å gå ut fra at alle kvinner er ålreit, og alle menn er bøfler. Når mulighetene blir mange, og tilgjengelig for alle, vil det dukke opp litt av hvert av begge kjønn. Til og med noen kvinner som både vil bli beskyttet og være uavhengige, eller kreve å bli forsørget samtidig som de skaffer seg sin egen karriere.
  • Det kan være greit i denne tidlige fasen av denne debattrunden å minne om at både USA og Norge er frie land der det er helt frivillig hvem man vil ha noe med å gjøre. Uansett kjønn.