- Takk for livet

MITROVICA, KOSOVO (Dagbladet): Kimete Zabergja (57) er kosovoalbaner. Desanka Djuric (65) er serber. Nå holder de rundt hverandre og gråter - den ene av glede og takknemlighet, den andre av kjærlighet blandet med frykt for framtida.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kimete takker Desanka for at hun, datteren Flora (21) og søsteren Myrvete Ramadani (52) er i live. De tre albanerne ble skjult av sine gode serbiske naboer i nesten tre krigsmåneder.

Om dagen var de to søstrene og Flora for det meste i Kimetes egen leilighet. De første krigsnettene tilbrakte søstrene på den vesle, tillukkede balkongen i serbiske Desankas leilighet tvers over gangen. Datteren Flora sov hos det serbiske ekteparet Pravda (59) og Milentije Jakovljevic (66), som også har leilighet i boligblokken i sentrum av Mirovica.

Flyttet til loftet

Etter ti døgn ble risikoen ved dette arrangementet for stort. Den albanske familien klatret den bratte hengestigen opp til loftet og sov der.

Så godt som hver eneste dag kjempet giktbrudne serbiske Desanka seg ned trappene for å handle til seg og sine albanske venner. I oppgangen ellers bodde det bare serbere.

Historien om vennskapet og oppofrelsen mellom serbere og albanere i Kolasinskagata 8 i sentrum av Mitrovica er et strålende, hjertevarmende dokument om at krigen ikke bare bringer fram det verste, men i noen tilfeller også det beste i mennesker.

- Vi har vært naboer og venner i 35 år. Vi har spist sammen, drukket te sammen nesten hver eneste dag. Vi har gledet oss sammen ved brylluper og andre festlige lag. Vi har grått sammen når mennene våre gikk bort. Vi har aldri tenkt på at vi var serbere og albanere, av forskjellig etnisk bakgrunn. Det var helt naturlig for meg å hjelpe, sier Desanka til Dagbladet.

- Desanka har alltid vært min andre mor. Hun passet meg når mor og far gikk på jobben, sier unge Flora mens hun holder et godt tak i den gråtende serbiske kvinnen.

Skulle voldta Flora

Kvelden 2. april sto det om livet for den lille albanske familien. Myrvete hadde flyttet inn hos søsteren etter at hennes eget hus i nabolaget var brent ned av serberne. Strømmen var borte. De tre i den mørklagte leiligheten tenkte på å gå til sengs da det banket på døra. Kimete åpnet. Inn stormet fire serbiske menn, maskerte og med kamuflasjedrakter.

- «Nå skal vi sove meg deg,» sa den ene av mennene, henvendt til Flora. Jeg ba dem om ikke å røre henne. «Gjør hva dere vil med meg, men la datteren min være i fred.» Mennene rettet geværene sine mot oss. Jeg fant på en nødløgn og sa at datteren min var alvorlig syk og måtte til legesjekk hver annen dag, forteller Kimete.

Serberne, som Kimete tror tilhørte Arkans beryktede «Tigre», gjennomsøkte leiligheten etter gull og andre verdier og spurte etter penger.

- Det eneste jeg hadde var 70 dinarer. «Ta dem,» sa jeg. Men de forlangte tyske mark. Så gikk de løs på Flora igjen. En av mennene tvang henne med inn på soverommet. Jeg ble holdt tilbake i stua med makt. Jeg hørte hun skrek. Jeg tagg og ba dem om å slippe henne. Så mobiliserte jeg all min kraft og stormet inn i soverommet. Jeg så Flora var kledd naken, vettskremt. Jeg skjønte hva som var i ferd med å skje. På dette tidspunktet grep en av de fire inn og kommanderte voldtektsmannen til å stanse.

- Vi fikk fem minutter på oss til å forsvinne. «Drep oss her. Vi vil dø i vårt hjem,» svarte jeg. Da sa den ene av mennene: «I morgen tidlig må dere være borte.»

Fikk hjelp

Kimete forteller at naboene hadde hørt Floras skrik og kom styrtende på døra da mennene var forsvunnet.

- «Vi skal gjøre alt for å hjelpe dere. Dere skal bli her,» sa våre serbiske naboer Desanka, Pravda og Milentije. Slik ble vi berget, forteller Kimete, som av yrke er professor i kjemi.

Fire ganger var politi, soldater og paramilitære på døra for å lete etter de tre albanske kvinnene. Hver gang greide naboene eller de selv å slå alarm, slik at de rakk å søke tilflukt på loftet.

Nå er krigen over for Kimete, Flora og Myrvete. Men ikke for Desenka, Pravda og Milentije.

- Jeg er redd, sier Desenka Djuric.

- Det er jeg også, sier Milentije Jakovljevic, som er pensjonert ingeniør.

- Jeg har forsøkt å gjøre mitt beste. Jeg vet at en vanskelig tid venter oss.

Desenka, Pravda og Milentije er bestemte på å bli boende. De ønsker at andre serbere ville gjøre det samme og ikke rømme Kosovo i panikk.

- Nå er det vår tur til å beskytte dere. Vi skal gjøre vårt beste. Ingen skal få røre dere. Det skylder vi dere, sier Kimete Zabergja. Hun klemmer sine serbiske hjelpere enda en gang.

«Vi har aldri tenkt på at vi var serbere og albanere, av forskjellig etnisk bakgrunn»«Jeg så Flora var kledd naken, vettskremt. Jeg skjøte hva som var i ferd med å skje»DESENKA DJURIC

serber

KIMETE ZABERGJA

albaner

<B>HOLDER SAMMEN: </B> Albanske Kimete (foran) og datteren Flora ble reddet av sin serbiske nabo, som Flora holder rundt. Nå er det deres tur til å gjøre gjengjeld.