HJERTELIG GJENSYN: Utøya-offeret Marte Fevang Smith (t. v.) treffer sin redningskvinne fra Utøya, Janne Hovland. Foto: Anita Arntzen
HJERTELIG GJENSYN: Utøya-offeret Marte Fevang Smith (t. v.) treffer sin redningskvinne fra Utøya, Janne Hovland. Foto: Anita ArntzenVis mer

Takker Janne (17) for at hun overlevde Utøya-massakren

Marte (17) ble skutt i hodet, men overlevde.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NØTTERØY/JESSHEIM (Dagbladet):

- Hun sto i skogkanten, iført joggebukse og gummistøvler. Ei blond jente med fullstendig bustete hår. Hun holdt hånda opp mot ansiktet. Halve hodet var bare blod som rant nedover. Det var som en scene fra en skrekkfilm, forteller Janne Hovland.

Det var første gang hun traff Marte Fevang Smith. Marte var skutt i hodet kun kort tid før Janne fant henne på sørspissen av Utøya.

Utrolig nok hadde hun overlevd. I dag takker hun Janne for at hun også overlevde den neste grusomme halvtimen.

- Janne er hovedgrunnen til at jeg lever, sier Marte til Dagbladet.

Skutt i hodet Før de traff hverandre på en skogssti på Utøya, visste ikke de to jentene hvem den andre var. Mens Marte kommer fra Nøtterøy i Vestfold, er Janne fra  Kristiansand. Da skytingen begynte var de begge i nærheten av hovedhuset, der drapsmannen tok sine første liv.

Mens Janne løp nedover på øya, sprang Marte oppover.

- Jeg satt på utescenen rett utenfor hovedbygget og trodde først at det var kinaputter. Da folk kom løpende og ropte at det var noen som skjøt, samlet vi oss i en stor flokk bakerst på campingplassen. Vi var sikkert femti stykker. Alle sto stille og vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre. Uten at vi helt registrerte det, kom han. Han gikk bort til en som sto på utescenen og skjøt, forteller Marte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sammen med bestevenninnen og rundt åtte andre, løp hun for livet oppover i skogen. Et gjerde og en fjellskrent satte imidlertid en stopper for flukten. Ungdommen forsøkte å gjemme seg ved å legge seg ned på bakken bak en liten forhøyning i terrenget. Men plutselig var han over dem.

Noe stemte ikke - Jeg så opp og så at han sto fem seks meter unna oss, bak en busk. Han roper noen setninger. «Hvor faen er han» eller noe sånt. Han sto helt rolig, så seg litt rundt, før han begynte å skyte langs hodene våre, forteller Marte.

Den 17 år gamle jenta blir truffet i toppen av hodet. I ettertid har hun fått vite at kula sneiet kraniet, lagde et lite spor i det, og gikk ut igjen på andre siden.

- På sykehuset fikk vi vite at det var snakk om to milimeter. Hadde den truffet kraniet så hadde det gått galt, men kula fikk akkurat for lite motstand til å eksplodere, forteller mamma, May-Monica Fevang.

Marte beskriver følelsene av å bli skutt som å ha hodet mellom to symbaler, eller som å få kraftig støt

- Det var en skikkelig rar lyd. Jeg skjønte at det var noe som ikke stemte i hodet. Det ble helt sort foran øyene og jeg ble helt stiv, forteller hun.

Mistet bestevenninna En liten stund mistet hun bevisstheten. Da hun våknet var hun svimmel, kvalm og desorientert.   

- Jeg prøvde å reise meg, men falt bare sammen. Jeg ble bare liggende veldig lenge uten å klare å gjøre noe som helst. Jeg skjønte ingen ting. Det var først da jeg så alt blodet at jeg forsto at jeg var skutt. Jeg tenkte at det ikke var trygt å ligge der, og at jeg måtte komme meg bort, forteller Marte.

Hun klarte å reise seg opp. Rundt henne var det tragedie.

- Jeg er ganske sikker på at jeg var den eneste som reiste meg fra det stedet, sier hun stille.

Bestevenninna, Marie Maagerø Johannesen (17), var en av dem som mistet livet.
Traff hjelp I sjokk sjanglet Marte vekk for å finne et gjemmested i tilfelle drapsmannen skulle returnere, noe han også gjorde.

- Jeg hoppet bortover stien, men viste ikke hvor jeg skulle gå. Jeg husker at jeg tenkte «hvorfor reiste jeg meg opp? Jeg har jo ikke noe sted å gå», forteller hun.  

Det var da Janne kom gående på stien som kalles kjærlighetsstien. Sammen med noen andre ungdommer, hadde hun båret en ung gutt, som var truffet av flere skudd, fra andre siden av øya.

Hun går på Helse- og sosialfagslinja på videregående, og på Utøya brukte hun alt  hun hadde lært om førstehjelp.

- Jeg reagerte på at hun ikke hadde noen topp på seg. Hun må være kald, tenkte jeg, sier Marte.

Trøya var brukt til å forbinde skuddsårene til gutten.

Mens de andre fortsetter videre med den skadde gutten, stopper Janne for å ta seg av Marte.

Ga førstehjelp - Jeg skjønte at hun ikke kunne gå så langt. Jeg tenkte at hun måtte få hvile og at vi måtte stoppe blødningen, forteller Janne.

De forsøkte å høre etter hvor skuddene kom fra, og bevege seg vekk fra disse for å finne et gjemmested.

Ved en lysning i skogen, kom de til et sirkustelt som kalles for Rocketeltet.

Her sørget Janne for at Marte fikk lagt seg ned. Så forlot hun gjemmestedet og løp til et Røde Kors-telt 150 meter unna for å finne forbindingssaker.

- Jeg tenkte ikke tanken på at jeg kunne bli skutt. Jeg tenkte bare at jeg måtte hjelpe Marte. Jeg visste at det var en sjanse for at hun kunne dø. Hun kunne blø i hjel og det var mye som kunne være skadet. Dette var noe jeg viste jeg kunne gjøre. Jeg tenkte at vi måtte stoppe blødningen og at hun trengte varmt tøy. Det visste jeg var riktig, forteller hun beskjedent.

Datt sammen I Røde Kors-teltet fant hun en bandasje og teip, som hun bandt rundt hodet til Marte.

Oppholdet føltes uendelig lenge og veldig skummelt, forteller de to.

- Det var et ganske åpent telt og et av de stedene der flest hadde dødd. Jeg ville bare bort. Jeg har aldri være så religiøs før og ba til alle slags guder, sier Marte.

På et tidspunkt så de gjerningsmannen gå forbi like i nærheten. Heldigvis kom han ikke inn til dem.

Til slutt kom politiet. Men jentene turte først ikke å stole på Deltatroppen.

- En setning som går igjen i hodet mitt er når du spurte om han skulle skyte oss, selv om du sa det veldig lavt, sier Marte til Janne.

Først da de nådde fastland gikk det opp for dem at de var reddet.

- Da jeg kom i land bare datt jeg sammen. Jeg var på en måte ferdig med mitt, og måtte bæres. Det var ikke så greit, sier Janne.

Helsebuss Fra Utvika ble Marte fraktet til Ringerike sykehus. På grunn av det høye antallet skadde og drepte var det ikke ambulansebiler eller helikoptre å oppdrive. Så Marte kom til sykehuset i en helsebuss.

Syed Haider, legen som tok i mot henne, glemmer ikke synet.

- Det var en buss helt full av skadde ungdommer. Alle skreik og hylte og det var blod over alt. Noen hadde hele ansiktet fullt, andre over hele klærmen. Man visste ikke hvem som var skutt hvor, forteller han.   

Møtet med den 17 år gamle jenta satte i gang ekstra sterke følelser hos ham. Som 19-åring ble han selv offer for blind voldt og skutt i hodet på et kjøpesenter i Oslo.

- Da jeg så henne strømmet minnene på. Det føltes uvirkelig. Jeg måtte klype meg i armen, men jeg klarte å holde maska, sier han.

Han forteller at Marte hadde vært usannsynlig heldig. Hadde kulta truffet noen millimeter lenger ned, ville det gått mye verre.

Sjokkbølgen fra kula ga en liten hjerneblødning, så Marte ble innlagt på intensivavdelingen, men i dag er hun etter forholdene pigg.

Førstehjelpen som Janne hadde ytt, var trolig essensiell for å minimere skaden, tror legen.

- Hun stoppet blødningen. Hadde Marte blødd enda mer, så kunne hun fått en større hjerneblødning som kunne ført til varig hjerneskade, forklarer han.

I etterkant har Marte hatt et stort behov for å takke. På bloggen sin prøver hun å sette ord på dette.

«Jeg husker ingen av ansiktene på de politimennenesom hentet oss fra gjemmestedet vårt, jeg husker ikke hvordan de på båten vi kjørte over med ser ut. Samvittigheten gnager på dette, jeg skulle så veldig gjerne gitt de den største klemmen de noen gang har fått», skriver hun.

«Én person har jeg i alle fall fått gitt en klem, og jeg er sikker på at det ikke blir den siste klemmen hun kommer til å få», skriver hun:

«Janne Hovland er hovedgrunnen til at jeg lever.»

HER LØP DE: Her snakker jentene om ruta de løp for å komme unna massemorderen. Foto: Anita Arntzen
HER LØP DE: Her snakker jentene om ruta de løp for å komme unna massemorderen. Foto: Anita Arntzen Vis mer