Takket nei til å sitte i Peres-styret

Tidligere statssekretær i UD Jan Egeland takket nei til å sitte i det internasjonale styret for Peres-senteret. Thorbjørn Jagland og Terje Rød-Larsen takket derimot ja til invitasjonen fra Shimon Peres.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Egeland følte det ikke var riktig å involvere seg i en institusjon som samtidig fikk store pengegaver fra Norge. I 1997 inviterte Shimon Peres en lang rekke internasjonale politikere, forretningsfolk, forfattere og forskere til å sitte i det internasjonale styret for fredssenteret han hadde etablert. Styret er sammensatt av over 150 personer og har bare honorære funksjoner i forhold til senteret. De har ikke noe med driften av senteret å gjøre.

Likevel mente daværende statssekretær i Utenriksdepartementet Jan Egeland at medlemskap i styret ikke var forenlig med hans jobb i norsk statsforvaltning.

«I lys av våre forpliktelser til å bidra finansielt til senteret, beklager jeg å måtte meddele at jeg ikke finner det passende samtidig å akseptere din invitasjon til å bli et medlem i det internasjonale styret,» skrev Jan Egeland i et brev til Shimon Peres personlig, sommeren 1997.

- Ikke naturlig

- Jeg forela saken for juridisk avdeling i UD. Deres råd var at dersom jeg ville være på den sikre siden, burde jeg ikke takke ja til invitasjonen, forteller Jan Egeland i dag. Han er nå generalsekretær i Norges Røde Kors.

Egeland sier medlemskap i styret kunne reise kritiske spørsmål omkring hans jobb som statssekretær i UD.

- Jeg var med på vurderingene omkring den første tildelingen av penger til senteret. Den var på 100000 dollar (890000 kroner), og det lå i kortene at Norge ville følge opp støtten til senteret. For å unngå tvil om min rolle synes jeg det var naturlig å ikke gå inn i styret, sier Egeland.

Takket ja

Egelands øverste sjef, daværende statsminister Thorbjørn Jagland, hadde ikke det samme synet. Han takket i 1997 ja til æresvervet i det internasjonale styret.

- Jeg har ikke noen kommentar til dette, sier Jan Egeland nå.

- Hvorfor trakk ikke du samme slutning, Jagland?

- Fordi jeg på den tida ikke var bevilgende myndighet. Jeg satt på Stortinget da jeg takket ja til å sitte i rådet. Jeg kan godt skjønne hvorfor Egeland takket nei, siden han hadde med bevilgningene i UD å gjøre. Men jeg hadde gått av som statsminister og var ordinær stortingsrepresentant da jeg takket ja.

- Men du fikk invitasjonen mens du var statsminister?

- Jeg vet ikke helt når jeg fikk selve invitasjonen, men faktum er at jeg takket ja først etter at jeg var tilbake på Stortinget. Det første møtet jeg deltok i, var i Tel Aviv på seinhøsten 1997.

Jagland har vært medlem av styret siden - også da han som utenriksminister i 2001 bevilget 718676 kroner til senterets prosjekter for fred mellom israelere og palestinere.

- Det blir helt feil å kalle dette et styre. Det er riktigere å kalle det et råd, en slags konferanse, hvor blant annet fredsprisvinnere som Tutu og Kissinger sitter. Vi skulle diskutere fredsprosessen og hadde selvsagt ingen verdens ting med drift eller bevilgninger til senteret å gjøre. Uansett, det siste møtet jeg deltok i var i 1998, lenge før bevilgningen fra UD. Det får være måte på mistenkeliggjøring! tordner Jagland, som trekker en parallell til at flere medlemmer av utenrikskomiteen sitter i rådet for Europaprogrammet. Hoveddelen av driftsmidlene til Europaprogrammet er bevilgninger fra Utenriksdepartementet.

Selv om styret ikke har noe med driften av Peres-senteret å gjøre, blir personene der vurdert som viktige støttespillere. Det går fram av et brev senterets generalsekretær Carmi Gillon sendte Jagland sommeren 2001. Her omtales styret som senterets «familie», og det uttales at styrets «sterke interesse og støtte har vært vitalt».

Flere nordmenn

Også Terje Rød-Larsen sitter i senterets internasjonale styre. Videre sitter Thorvald Stoltenberg der. Det samme gjør FAFO-forskeren Marianne Heiberg, som var gift med avdøde Johan Jørgen Holst. Norsk næringsliv er representert med Jens P. Heyerdahl. Det var Heyerdal som stilte Borregaard Hovedgård til disposisjon for de første hemmelige møtene som førte fram til Oslo-avtalen.