Takknemlig sukk

Oss og dem.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TAKK OG PRIS for at vi norske journalister er akkurat det. Norske. Vi er borgere av og lever i et land der staten beskytter oss, og der vi kan strekke ytringsfriheten til tider vel langt. Men det er ikke oss denne snutten skal handle om. Her er målet at vi sender noen tanker til mindre heldig stilte kollegaer i andre land rundt om og forbi. Mens vi klager over lønninger, frynsegoder, midlertidige ansettelser og kjipe arbeidsavtaler (jeg sier ikke at det ikke er berettiget, det er det absolutt), har mange av våre yrkessøstre- og brødre adskillig mer alvorlige saker å tenke på. De risikerer å bli fengslet for sitt arbeid.

TA FOR EKSEMPEL egyptiske Amira Malash (28), journalist i den uavhengige Kairo-avisen al-Fagr (daggry), som forøvrig trykket de beryktede Muhammed-tegningene (under tittelen «uforskammetheten fortsetter») lenge før vår lokale Magazin-redaktør. Malash presset sin tolkning av ytringsfriheten i Egypt dithen at hun torde å skrive en artikkel om en dommer som ble etterforsket for korrupsjon. Det skulle hun aldri ha gjort. Malash sier hun fikk tilgang til saksdokumentene fra påtalemyndigheten, inkludert innrømmelser fra en forretningsmann som vedgikk å ha bestukket dommeren og dommerens sekretær, og overvar høringer i saken.

DOMMEREN GIKK TIL sak, ikke mot avisen, men mot Amira Malash personlig. For et par måneder siden ble hun dømt til ett år bak lås og slå i et sikkert lite morsomt egyptisk fengsel, og vil slik måtte dele skjebne med hundrevis av andre egyptiske journalister opp gjennom årene hvis hun ikke blitt velsignet med et aldri så lite mirakel. Det er ikke en vits, men rettssaken mot Malash varte i åtte minutter. Ikke bare det, påtalemyndigheten nektet også advokaten hennes å bruke saksdokumentene mot den korrupsjonsanklagede dommeren i forsvaret. Hun anket og venter nå fortvilet på at saken skal tas opp igjen i mai.

-  JEG LURER PÅ om det er min tur neste gang, sier en mannlig egyptisk journalist i Kairo.Han og mange av hans kolleger har nemlig null tiltro til at president Hosni Mubarak, populært kalt farao blant mange egyptere, kommer til å gjøre som han faktisk har lovet dem: Kjempe mot brudd på pressefriheten og annulere fengselsdommer mot journalister. Tilnavnet farao har Mubarak gjort seg fortjent til etter 26 år som sjef i Egypt, og i de senere årene spesielt fordi han åpenlyst baner vei til presidentembeteet for sin sønn Gamal, noe de begge har blånektet for på direkteoverført TV til alles forlystelse.

NÅR DET ER sagt, så går det knapt en dag i Egypt uten at opposisjonsavisenes skribenter, på tross av den høyst tilstedeværende faren for å bli satt i buret, tar sjansen og skriver om både korrupsjonen og tronarverekken. Det går framover, men så sakte så sakte. Det går heller ikke en dag uten at jeg irriterer meg over et eller annet slitsomt her i Midtøsten eller der hjemme. Men da tar jeg meg i det, og sukker takknemlig: Født i Norge, verdens beste land.