Taktisk pensjons- retrett

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Regjeringen led nederlag. Organisasjonene seiret. Slik kan man oppsummere striden om tjenestepensjonene i offentlig sektor. Men så enkelt er det ikke. Regjeringen valgte å avblåse kampen nå for å komme sterkere tilbake siden, mens de ansatte må belage seg på ostehøvelkutt i ytelsene og se langt etter gode muligheter til store ekstrainntekter ved siden av førtidspensjoner.

Gårsdagens løsning var imidlertid den eneste mulige, etter en ukes ekstra mekling. Partene sto steilt på hver sine modeller. Det ville dessuten vært meningsløst for alle parter om oppgjøret hadde endt i streik. Den ville vært formålsløs og mest sannsynlig endt med tvungen lønnsnemnd. Resultatet ville sannsynligvis blitt som det ble uansett. Rikslønnsnemnda har ingen erfaring i å løse pensjonstvister.

Når begge parter aksepterte resultatet var det fordi kortsiktige gevinster var viktigere enn full seier for begge hovedparter.

Regjeringen får lagt vekk årets vanskeligste spørsmål og kan konsentrere seg om valgkampen. Den har dessuten oppfylt intensjonene i stortingsforliket fra 2005, samtidig som de får tilpasset de offentlige tjenestepensjonene på to av tre viktige områder: Levealderjusteringen vil gjelde offentlig ansatte som i framtida dermed vil måtte jobbe lenger for å få full pensjon dersom levealderen for deres kull øker. Dessuten skal deres pensjoner,

i likhet med alle andres, hvert år reguleres lavere enn lønnsutviklingen. Der ligger det store besparinger for staten. Det tredje punktet, at alle år skal telle med og påvirke pensjonens størrelse, og dermed stimulere til at flere arbeidstakere jobber lenger, fikk regjeringen ikke gjennomslag for.

Lederne i organisasjonene slipper på sin side å forsvare og forklare en ny og komplisert modell overfor sine medlemmer. Og det er jo de som i uravstemning skal si ja eller nei til avtalen som nå er inngått. Tjenestepensjonene i stat og kommune anses av alle for å være veldig gode. Hvorfor skulle de da ønske en endring? Hvem av de 750 000 ønsket virkelig en ny ordning når dagens ordning er trygg, forutsigbar, behagelig og enkel? 66 prosent av sluttlønn, som ofte er på sitt høyeste når man når pensjonsalder, er jo ikke dårlig.

Men etter hvert som arbeidstakerne i offentlige stillinger skjønner at det er en hake ved «seieren», kan holdningen til en videreføring av dagens ordning endre seg. Vi kan se for oss to førtidspensjonerte sykepleiernaboer som står og snakker økonomi over hagegjerdet. Den ene jobber i privat sektor, og kan tjene så mye hun vil ved siden av AFP ved fylte 62 år. Den andre jobber på et offentlig sykehus og må nøye seg med AFP. Tjener hun mer enn 15 000 kroner i tillegg, vil pensjonen avkortes.

Begge ordningene det sto om i sluttspurten har nemlig sine fordeler og ulemper. I korthet kan vi si at organisasjonene ønsket å få i pose og sekk, mens Jens Stoltenberg og arbeidsminister Dag Terje Andersen bare ønsket å tilby en av delene. Det er det de nå gjør. Riktignok får organisasjonene sekken, men ikke posen i tillegg, ikke det beste av to verdener.

Det er ingen tvil om at regjeringen satser på at holdningene i medlemsmassen til Unio og Akademikerne skal endre seg.

I YS og Fagforbundet var de allerede i ferd med å endre seg under forhandlingsprosessen. Begge forbund var innstilt på å akseptere regjeringens modell. Når de likevel gikk med på avtalen om å videreføre dagens ordning, har

det trolig sammenheng med at det var i tråd med de krav organisasjonene hadde stilt seg bak, og vanskelighetene med å forklare sine respektive medlemmer om hvorfor de godtok et resultat som de andre organisasjonene ikke godtok.

Men det skal trolig ikke mer til enn at noen snakker sammen før tjenestepensjonsspørsmålet kommer på dagsorden igjen. Jan Davidsen som leder Fagforbundet, hører riktignok ikke til Jens Stoltenbergs innerste krets. Men som leder av LOs største forbund er han mektig. Når han for en gangs skyld er på glid mot partilederens synspunkter, kan mye falle på plass.

Som fornyingsminister Heidi Grand Røys sa på pressekonferansen i går, er det fritt fram

for alle hovedorganisasjoner å fremme krav om endringer i

avtaler under oppgjørene. Dagens avtale er med andre ord ikke hogget i stein.

Mange av Davidsens medlemmer som jobber i mindre brøkstillinger ville ha tjent på en ordning som ga opptjening fra første lønnskrone. I dagens ordning, som nå videreføres, får mange ikke mer enn minstepensjon, selv om de blir trukket i lønn som medlemmer av sine pensjonskasser. I en pressemelding argumenterer Davidsen både for den avtalen han nettopp har undertegnet og for regjeringens modell. Det må sies å være et forsiktig, første tilløp til omkamp. Men den kommer ikke før om noen år.