Talemåter holder ikke

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ved en tilfeldighet ble det i går holdt to innbyrdes uavhengige faglige seminarer om to forhold som henger nøye sammen. Fafo la fram en rapport om ulike virkninger av den foreslåtte pensjonsreformen. Senter for seniorpolitikk holdt pressekonferanse om to meningsmålinger om holdninger til eldre arbeidstakere.

Behovet for en pensjonsreform kommer som kjent av at det i årtiene framover blir færre yrkesaktive per pensjonist. Framskrivninger viser at dagens system ikke vil være bærekraftig hvis ikke pensjonsalderen øker og systemet endres. Forslaget til modernisert folketrygd er derfor utformet slik at den skal stimulere arbeidstakerne til å stå lenger i arbeid. Jo lenger folk arbeider, jo mindre blir byrden på hver yrkesaktiv, er logikken.

Diskusjonene om reformen har den siste tida dreid seg om behovet for endringer i systemet er så stort som pensjonskommisjonen hevder, siden oljeformuen øker mer enn kommisjonen har lagt til grunn. Dessuten mener fagbevegelsen at de foreslåtte endringene har en urettferdig sosial profil. Dette vil bli gjenstand for vedvarende politisk kamp til reformen blir vedtatt av Stortinget. Innen den tid må dessuten en rekke forhold som lå utenfor kommisjonens mandat, utredes. Det er ennå ikke klart hvordan de uføretrygdede kommer ut i en ny ordning. Likedan må samspillet mellom Folketrygdens ytelser og de ulike tjenestepensjonsordningene avklares. Fafo-rapporten viser at bedrifter og kommuner vil få ekstrautgifter i milliardklassen dersom tjenestepensjonsordningene skal kompensere for reduserte ytelser fra Folketrygden. Videre må systemet for førtidspensjonering avklares.

Men framfor alt burde politikerne interessere seg for hvordan eldre arbeidstakere skal stimuleres til å stå lenger i arbeid. Det holder ikke med 17. mai-taler og politisk korrekte holdninger når arbeidstempo, bedriftsøkonomi og høye resultatkrav presser arbeidslivets seniorer ut av markedet. Gårsdagens to seminarer viste at den ene samfunnshånda ikke riktig vet hva den andre gjør.