Tåler han blåsten?

I politikken er det to typer sykdom: Den politiske og den private. Kjell Magne Bondeviks depressive reaksjon på overbelastning er av den første typen. Vinden på toppen har slått ham ned. Det kan gi ham ny vekst og styrke. Men hva betyr det for en allerede svak regjering?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I de politiske miljøene er man overrasket over at den erfarne Bondevik har fått vansker med å tåle presset av de motstridende interessene i og utenfor regjeringen. Han har tross alt vært i de politiske stormkastene i snart 30 år. Han burde være herdet av lange og uforsonlige kamper innad i eget parti da han og Kåre Kristiansen kjempet om makt og retning. Han har sittet i flere koalisjonsregjeringer og har tatt ryggtak med Senterpartiet både i regjeringene Willoch og Syse. Forskjellen er kanskje at han ikke har erfaring med Lars Sponheim, som trolig overgår senterpartipolitikere i maktpolitikkens spill. Dessuten har han i opposisjon en aggressiv tidligere statsminister som lengter etter hevn og makt.

  • Det later til at Kjell Magne Bondevik er blitt offer for et karaktertrekk som også hans bio-graf Erling Rimehaug dveler ved i sin bok: Han har lettere for å få folk til å snakke sammen enn å skjære igjennom når beslutninger må tas. Bondeviks styrke har vi jo fått demonstrert både foran og umiddelbart etter fjorårets valg: Han er en umåtelig hyggelig fyr. Han trives blant folk, og som alle andre trives han veldig godt når andre trives i hans selskap. Men etter hvert som det ble klart at regjeringen i stedet for sentrumspolitikk måtte drive med innstrammingspolitikk, har statsministeren fått større problemer. Han er blitt tvunget til å ta valg som smerter fordi noen måtte vinne og noen måtte tape blant hans nærmeste politiske venner.
  • Det blåser på toppene, og ingen steder blåser det som i en koalisjon med smal parlamentarisk basis og tunge hjertesaker. En statsminister i en slik regjering må, som Per Borten, lære å bære staur. Men han må også kunne bære stein og tette lekkasjer når regjeringspartnere fristes av et stort marker-ingsbehov. Når det som nå flommer over, er det statsministerens oppgave å bygge diker. Jeg har inntrykk av at Kjell Magne Bondevik har kviet seg for å plugge hullene i regjeringskontorene og regjeringspartiene.
  • Kjell Magne Bondeviks store popularitet har bygd på hans medietilgjengelighet. Men en slik åpenhet tilfredsstiller aldri mediene, det bare øker deres appetitt. Han har nok vernet sitt hjem, men han kan treffes på middels viktige idrettsbegivenheter. Og han møter ikke opp bare på bispevigsler, men får mediestøy rundt en hvilken som helst rutinehøymesse. Han er til stede på premierer og andre feiringer, og har alltid en bemerkning til en tilstedeværende medieperson. Men har du valgt å være i mediene 24 timer i døgnet, kan fallhøyden bli stor når problemene tårner seg opp. Bondevik burde gjøre som Trygve Bratteli og Kåre Willoch: Ta tid til en solid middagshvil. Selv en statsminister må kunne si nei.
  • Åpenheten i den politiske prosessen har selvsagt mange positive sider. Jeg synes det ble demonstrert i går da statsministerens kontor og hans kolleger uten å nøle redegjorde for sykdommens art og prognose. Denne åpenheten har vært en selvfølge i vår del av verden siden den amerikanske president Lyndon B. Johnson viste fram operasjonssåret sitt. Men Odvar Nordli ble i virkeligheten felt i 1981 fordi mediestrategien i forbindelse med hans sykdom ikke fungerte godt nok. Reiulf Steen har stått fram seinere med sine depresjoner, og er blitt hyllet for det. Men han dekket til problemene så lenge han satt i politiske posisjoner.
  • Det går derfor en strøm av sympati til Kjell Magne Bondevik nå. Som politiker har han representert medmenneskelighet, vennlighet og åpenhet. Men politikken krever også andre dyder. Som statsminister må du vise det Hemmingway kalte «grace under pressure». Det er en svakhet for en regjering at statsministeren ikke er med under innspurten i budsjettarbeidet. Det må være spesielt viktig i en regjering som i så sterk grad er tømret opp rundt statsministerens vinnende vesen og evne til å jevne ut motsetninger. Nå skal regjeringen kutte. Da er det betryggende å høre at personlige kriser kan gi ny vekst og styrke. For en regjering kan ikke ledes av en statsminister som blir i dårlig form av å gjøre vanskelige valg.