Taliban på sommerbesøk?

FN har nylig erfart at det faktisk går an å forhandle med dem til gjensidig nytte, og det ligger viktige saker på bordet. Delegasjonen kommer neppe til å bestå av de enøyde og enbeinte krigsveteranene som styrer mesteparten av Afghanistan med stram islamsk hånd.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En representant reiste nylig omkring i USA for å tale bevegelsens sak. I møter på prestisjetunge «think tanks» og avisredaksjoner i New York og Washington vekket Rahmatullah Hashimi motstrebende respekt.

Rahmatullah er bare 24 år, men talefør, selvsikker og ulastelig kledd (silketurban med matchende skjerf og skreddersydd jakke over tradisjonell drakt, noterte en journalist). På flytende engelsk ispedd amerikansk sjargong - lært i flyktningleirer i Pakistan, der kimen til Taliban ble lagt - forsvarte han bevegelsens ellers sørgelige merittliste og spiddet vestlige prioriteringer.

Barn dør

- Dere klager over at vi sprenger Buddha-statuer i lufta, men FN opprettholder sanksjoner som bidrar til at afghanske barn dør av sult og kulde. Vi etterkommer FNs krav om å stanse dyrking av opiumsvalmuen, men dere hjelper oss ikke med alternativt jordbruk. FNs matvareprogram (WFP) burde hete Women's Food Program - de stiller betingelser til hvordan afghanske kvinner skal leve og arbeide før de vil dele ut mathjelp.

På retorisk nivå viker ikke ledelsen en tomme, og forholdet mellom Taliban og den vestlige verden gikk fra vondt til verre i seinere tid. Det ble poengtert da sedelighetspolitiet stormet et Røde Kors-sykehus i Herat fordi kvinnelig, utenlandsk personell spiste og arbeidet sammen med menn.

Smidige strategier

Ledelsen, med den bokstavelig talt enøyde mulla Omar i spissen - snakker likevel iblant med moderate røster og tyr til smidige strategier. I juni kom et overraskende lystegn da den langvarige konfrontasjonen med FNs matvareprogram fikk en løsning.

Matvareprogrammet hadde insistert på å hyre afghanske kvinner til å foreta en undersøkelse i forbindelse med sitt viktigste og mest synlige hjelpetiltak i Kabul - bakerier for enker og nødstilte familier. For WFP var det en prinsippsak om kvinners rettigheter. Det samme gjaldt Taliban, som mente det var usømmelig for afghanske kvinner å arbeide for utenlandske organisasjoner. WFP truet med å stenge bakeriet, og saken var fastlåst i over et år, et symbol på alt som var vanskelig i forholdet mellom Taliban og FN.

Løsningen var uhyre enkel. Kvinnene skal nå hyres av (det Taliban-styrte) helsedepartementet i Kabul, som på sin side skal samarbeide med FN om rapporten. Modellen for suksess var vilje fra begge sider til å snakke sammen på tvers av prinsipiell uenighet om kvinners rolle og rettigheter, og vilje fra FN til å samarbeide med Taliban som de facto myndighet i landet.

Burde prøves

Modellen burde prøves ut på andre saker. Taliban har fulgt FNs krav om å forby opiumsdyrking. FNs kontor for narkotikakontroll (UNDCP) dokumenterte i mai at opiumsmarkene, som hittil har stått for 79 prosent av verdens opiumsproduksjon, er nedlagt. FN-kontoret ber vestlige giverland om støtte til hvetedyrking og annet ordinært jordbruk. Men giverlandene er redd dette vil styrke Taliban-regimet og folkets aksept for de radikale islamistene. Derfor foretrekkes det å gi kortsiktig humanitær bistand.

Afghanistan fikk i fjor 106 millioner dollar gjennom FN, hvorav den alt overveiende delen var rein nødhjelp. Rundt seks millioner gikk til mer langsiktige utviklingsprosjekter. Med en slik strategi øker klientellet for nødhjelp. Bønder og arbeidere som har måttet gi opp opiumsdyrking, er nå blant dem.

Taliban kontrollerer i dag rundt 90 prosent av Afghanistan. De ønsker tydelig å utforske mulighetene for en mer positiv kontaktflate med vestlige land. Foruten Norge har de nå formelt ytret ønske om å besøke Sverige og Belgia. Det er en utvikling Norge burde støtte, i lys av de mer optimistiske signalene fra Kabul, og ut fra prinsippet om at kommunikasjon trolig er et bedre instrument enn isolasjon til å myke opp ekstreme regimer.