Tallknusernes leder

Statistisk sentralbyrå skal ha ny sjef. Blir det en kvinne?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER VEL

ikke så mange blant velgerne som er opptatt av hvem som er direktør i Statistisk sentralbyrå. Men det er en stilling som teller i det samfunnsøkonomiske og politiske miljø. Terje Rød-Larsen identifiserte SSB som ett av hjørnene i det sosialøkonomiske triangelet, Norges Bank, Sosialøkonomisk Institutt og Statistisk sentralbyrå. Denne uka ble stillingen som direktør utlyst, og det blir finansminister Per-Kristian Foss' oppgave å peke ut Svein Longvas etterfølger når sistnevnte overtar som riksmeklingsmann fra 1. januar.

SPØRSMÅLET

nå er om statsråd Foss ser på stillingen i et politisk perspektiv, eller om han er ute etter en god fagmann og dyktig administrator. Jeg gjetter at han er nokså avslappet i forhold til det politiske, selv om det ikke ville være av veien med en Høyre-mann. Fra Peter Jacob Bjerve og Svein Longva har stillingen vært besatt av solide og til dels markerte Arbeiderparti-økonomer. Både Bjerve og hans etterfølger Arne Øien ble statsråder, mens Longva ikke har viftet med partiboka. Før den sosialdemokratiske æra var byrået Venstres bastion, med Anders Kiær, Nikolai Rygg og Gunnar Jahn. Så i en slik hegemonisk kontekst er det naturligvis tid for en fra Høyre.

MEN SAMFUNNSØKONOMIEN

er i dag noe annet enn i de første etterkrigstiår. Hele bunten har mer eller mindre uttalt marsjert ut av den sentrale planlegging som nobelprisvinnerne Frisch og Haavelmo doserte. Det er en generasjon som har hatt det litt som 11-åringer som rømmer hjemmefra: De nyter friheten, men er sikre på at fader stat tross alt er der når det gjelder. Jeg tror ikke de har det som en amerikansk universitetsøkonom som henvendte seg til en økonomisk familierådgiver for å avgjøre hva et barn nummer to ville koste, og fant - med framtidige utgifter til college osv. - at det hele ville falle for dyrt. Det er billigere med p-pille enn med unger som drar så mye med seg.

MEN JEG ANTAR

at mange føler seg kallet til denne sentrale kommandoposten i det norske system. Staten er jo større enn noen gang, og byrået produserer tall som selv tenksomme kapitalister kan ha glede av. For det er forskningsavdelingen i byrået som er hjertet i institusjonen. Det er her tall og tabeller blir produsert for bruk både på den politiske arena og for folk flest. I SSB vet man hvor mange som heter Anne Cathrine og Gudleiv, men de vet også alt om nasjonalprodukt og sysselsetting. Det er en viktig kunnskapsbase for hele landet, og gjør direktøren til landets tyngste ekspertkommentator til den løpende økonomiske politikk. Nærmere kommer vi ikke det danskene kaller en vismann.

DET ER GODT

gjort i et miljø som har tapt mye av den privilegerte stilling det hadde i etterkrigstida, da sosialøkonomenes ord var entydige og autoritative. De var en liten krets som tenkte likt. I dag er aktørenes syn til dels fragmentert. Tida som presteskap er over, samfunnsøkonomene er av denne verden, med kjettere og alt. Derfor tar de også feil, slik f.eks. sentralbanksjef Svein Gjedrem gjorde inntil han oppdaget at den høye renta førte til tap av tusenvis av arbeidsplasser. Men både sentralbanksjefen og direktøren for SSB har sin symbolfunksjon. De er bevaringsverdige.

DERFOR TROR

jeg ikke det er noen grunn til å tro at regjeringen ønsker å nedbygge byrået ved dette sjefsskiftet. Longva har gjennomført en løpende modernisering som overflødiggjør dramatiske endringer. Jeg har ikke hørt noe ymt om at det er tid for outsourcing eller privatisering, selv om det er mulig å tenke seg et slikt scenario. Dessuten er det vel slik at enten man driver med sentral planlegging eller marked, så trenger man dyktige samfunnsøkonomer.

DA GJENSTÅR

gjetningene om hvem som blir utvalgt. Øynene faller selvsagt først på sjefen for forskningsavdelingen, Aadne Cappelen. Han er SV-er og har vist seg som en uredd kommentator som ikke nøler med å komme med kontroversielle utspill. Det sies imidlertid at han ikke er interessert. I Finansdepartementet vil Foss kunne hente ekspedisjonssjef Øystein Olsen, sjefen for økonomiavdelingen. På Universitetet i Oslo og NHH i Bergen er det mange faglig kvalifiserte professorer, men de kan vel tenkes å være mer interessert i å forske enn å signere drosjeregninger. Bjørn Skogstad Aamos åremål i Kredittilsynet går derimot ut til våren. Han er på jobbjakt.

JEG ANTAR

at Foss ville være sjeleglad om han fant en kvinne til en jobb i dette tradisjonelle mannsmiljøet. Da peker styreleder i SSB, forsker Hege Torp, seg ut. Hun kjenner byrået også som leverandør av data, og har vært en god styreleder. Som ellers i universitetsverdenen er sosialøkonomi på vei til å bli et kvinnefag. Dersom det er riktig at samfunnsøkonomene også er detronisert som styrende elite, er det vel tid for en kvinne?