Tango for én

Mye er galt i forholdet mellom EU og Russland. Bortsett fra at de stort sett har felles interesser, skriver Morten Strand.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Russlands president Vladimir Putin kjører sitt eget løp i sin omgang med verden. Han danser tango for én, slik han igjen demonstrerte på toppmøtet mellom EU og Russland i Mafra i Portugal på torsdag og fredag. Toppmøtet skulle handlet om forholdet til EU. Men siden Putin er en mann som gjør som han vil – og siden det likevel ikke var noen framgang å snakke om i forhold til EU – så benyttet Putin igjen muligheten til å lange ut mot USA.

– VI VIL IKKE finne oss i noen belæringer, sa en av Putins rådgivere i forkant av møtet, og mente kritikk av menneskerettigheter og demokratiutvikling i Russland. Og, nei, det var ingen belæring – ikke av andre enn Putin. Og la oss unne oss belæringene i sin helhet. Om de amerikanske sanksjonene mot Iran, som ble introdusert på torsdag, sa Putin: «Hvorfor forverre situasjonen ved å presse seg inn i et hjørne ved å true med sanksjoner eller militær aksjon. (Hvorfor) løpe rundt som en villmann med et barberblad, og veive rundt med det. Det er ikke den beste måten å løse situasjonen på». Så om det planlagte våpenskjoldet over Europa, med baser i Tsjekkia og Polen, der han dro paralleller til Cuba-krisa i 1962, da verden var på randen av atomkrig: «Sovjetunionen drev med liknende aktivitet da det utplasserte raketter på Cuba, og utløste den karibiske krise. For oss er situasjonen teknisk sett veldig lik. Vi har trukket tilbake resten av våre baser fra Vietnam, fra Cuba, og har stengt alt der. Men ved vår grense blir slike trusler mot vårt land igjen skapt».

OG FOR SVAKT å omskrive ei kjent strofe fra ei revyvise sunget av Kari Diesen: Det vakke det at han sa det, men det var måten, altså, som han sa det på, som det – lett omskrevet – het i visa. Kommentaren om sanksjonene mot Iran er konfronterende og harselerende, på grensa til det nedsettende. Kommentaren om rakettskjoldet er overdrivende, uforsonlig og insisterende. Ikke på noen av arenaene gis det – tilsynelatende – noe rom for diplomati. Det er tydelig at Putin er sint og føler seg sveket av Bush-administrasjonen, som etter hans oppfatning bruker gamle sovjetiske satellittstater til ny opprustning i Europa. Og selv om begge poengene – kritikken av ensidige amerikanske sanksjoner mot Iran, og av rakettskjoldet i Europa – kunne vært gjort av en europeisk sentrumspolitiker, så er det noe med formen. For det er noe med måten, altså, som han sa det på.

TOPPMØTET mellom Russland og EU druknet altså i kraftfull retorikk som i høyeste grad angår Europa, om ikke det bilaterale forholdet til EU direkte. Forholdet mellom Russland og EU domineres ikke av de store ord, i hvert fall så lenge EU ikke kritiserer Putins Russland for å rulle tilbake demokratiet. Forholdet preges av forsiktighet, både fordi EU er den suverent største utenlandske investor i Russland, og fordi Russland er den suverent største energileverandør til EU. EU får 30 prosent av all energien, og 44 prosent av all gassen, fra Russland. Og i mangel av andre framskritt så undertegnet partene et dokument om tidlig varsling hvis Russland stenger gassleveransene. Det har Russland gjort to ganger, begge ganger har de blitt beskyldt for å drive politisk utpressing, av henholdsvis Ukraina og Hviterussland.

PUTIN KRITISERTE EUs angst for StatoilHydro-partner Gazproms ønsker om investeringer i energiselskaper og energinettverk i EU. Han sa det var «litt latterlig» når EU var redd for Russlands «småpenger». Men EU er redd for at Russland skal få enda større balletak på unionen på den viktige energisektoren.

EUS HÅP ER et sterkt, stabilt, pålitelig og demokratisk Russland. Unionen vil ha en partner man kan utvikle økonomiske, kulturelle og politiske bånd med. De vil ha en gjentakelse av sin egen suksess i forholdet til Russland, ved at økonomiske, kulturelle og politiske berøringspunkter gjør at Russland og EU er dømt til samarbeid. At økonomi blir gjort til skjebne. Fordi land som ar avhengige av hverandre aldri kan være virkelige fiender. Det er visjonen. Virkeligheten er – kanskje – ennå ikke helt der.