Tankens kraft

Det frie ord har fått sin kommisjon og blasfemiparagrafen kjøres på historiens skraphaug. Menneskerettighetene står så sterkt at Nato bruker dem som begrunnelse for krig i Europas utkanter. Samtidig frykter selv paven den totale avkristning. Og her i landet vil få sette penger på at den kristne formålsparagrafen i skolen blir opprettholdt gjennom det første tiår av det neste årtusen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I denne situasjonen fortoner et radioprogram om fritenkerne seg som et gjensyn med en tid som var. Men professor Bernt Hagtvets programserie på P2 om fritenkerne i nordisk åndsliv, som avsluttes i dag, har tegnet en stolt tradisjon som har stått på framskrittets og modernitetens side, mot åndstvang og maktmisbruk. Idet århundret toner ut, er det få vitnemål om at fritenkeriets rasjonalitetskrav skal møte sterke utfordringer fra kristendommen, selv om nyreligiøse bevegelser, okkultisme og New Age har en viss renessanse akkurat nå. For hva er det vi frykter ved dette trippelårsskiftet? Gud? Nei, men to små nuller i datamaskinene er så truende at to statsråder skal sitte vakt nyttårsnatta. Selv ikke Kjell Magne Bondevik stoler helt på Vårherre. Y2K er visst det nærmeste vi kommer allmakten i informasjonssamfunnet.

  • Den grunnleggende understrøm i fritenkertradisjonen er knyttet til møtet med den nye, skeptiske, naturvitenskapelige tilnærmingsmåten - kort sagt darwinismen. Det er denne tradisjonen Dagbladet sprang ut av. I tilknytning til denne understrømmen løfter Hagtvet fram fem representanter for den ateistiske livsholdning: Bjørnstjerne Bjørnson, Fridtjof Nansen, Margrete Bonnevie, Kristian Horn og Ingemar Hedenius.
  • Så seint som på 1970-tallet kunne en mann som filosofiprofessoren Ingemar Hedenius skape et fyrverkeri av en debatt i Sverige om Kirkens løgner og usannheter. Og de fire andre fikk sammen med andre erfare at det skulle stort mot til for å gå løs på den rådende trosretningen, mens Kirken ennå hadde makt i samfunnet og autoritet i trosspørsmål.
  • I dag fornemmer nok noen hver at dette er lenge siden, omtrent som med den kalde krigen og planøkonomien. Ikke slik å forstå at kravet om tankefrihet og fornuft er et alderssteget krav. Snarere tvert imot: Det er Kirken som er i ferd med å bli marginalisert som maktfaktor og åndskraft. Arbeiderpartiet har nok ennå en forestilling om at det gjelder å beholde statskirken for kontrollens skyld, som Mot Dags Erling Falk formulerte det. Men det siste framstøtet fra stortingsflertallet for å bruke kristendomsfaget i skolen som et middel til nasjonal integrasjon, er mislykket. Det har vist at den kristne formålsbestemmelse for den norske skolen er ute av takt med tidas ånd.
  • Hele vår tilværelse er blitt vitenskapeliggjort. Våre handlinger skal være kunnskapsbaserte. Samtidig vil globaliseringen bringe religionene ute i verden hyppigere i kontakt. Det vil fordre en ny type toleranse og en styrket evne til å leve i mangfold som er fremmed for mange religioner. Ja, vi har nettopp på Balkan sett at religion er en viktig ingrediens i voldelige konflikter. Religionene står ofte i motsetning til menneskerettighetene, som utgjør et slags minste felles multiplum av anstendighet og verdighet i mellommenneskelige forhold.
  • Norsk fritenkeri var aldri sterkt antikirkelig, slik det ble i Frankrike med utgangspunkt i Voltaire og revolusjonen. Det var et ledd i et liberalt prosjekt. Derfor var statskirkeordningen alltid en anstøtsstein, fordi den koblet tro med makt. I kulturradikalismens glanstid ble det sagt at Dagbladet var mot prester, men for kvinnelige prester. Slik er det jo ikke i dag. Fra tid til annen dukker det til og med opp eksempler på sammenfallende syn mellom religion og rasjonalisme, f.eks. i utfordringer som handler om grensene mellom liv og død i en stadig mer avansert teknologisk verden, og i arbeidet for sosiale reformer og et mer rettferdig samfunn.
  • Bernt Hagtvet viser at det fortsatt er krutt i troen på forstanden og kravet til sannhet, selv om det er en postmoderne tendens til å betvile muligheten til å nå det. Ved millenniumskiftet forteller astrofysikere som Stephen Hawking oss at avanserte modeller kan gi innsikt i hvordan verden startet, og at Gud så å si kan gis en matematisk formel. Da har tanken for alvor vunnet over troen. Men som det er sagt: «Det finnes ikke trommer og trompeter nok til å overdøve Descartes' stille setning: - Jeg tenker, altså er jeg.»