Tannreform på høy tid

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Rune Gerhardsen skal ha ros for å ha bidratt til et vedtak på Arbeiderpartiets landsmøte som bringer fortgang i arbeidet med å få på plass en offentlig tannhelsereform. Han ba om å få strøket formuleringen «på lang sikt» og ba innstendig om å få landsmøtet med seg på at det må settes tak for egenandeler. Det vil uansett ikke bli så dyrt at det ville tømme oljefondet, og dessuten, mente han, må Ap-landsmøtet fatte noen vedtak som gjør at folk jubler. Riktige ord i grevens tid.

For allerede i prinsipp- og arbeidsprogrammet som ble vedtatt på Ap-landsmøtet i november 1996 var tannhelse viet et eget kapittel. Ambisjonene har vært der i en årrekke, åpenbart ut fra en erkjennelse av at tennene er en del av kroppen og at tannhelse bør være en del av det offentlige helsestell. Dårlige tenner har vært et stigma på linje med lua i hånda, et uverdig uttrykk for sosiale forskjeller.

Årsaken til at tannhelse følger sosiale skillelinjer er åpenbar. Det koster flesk å holde tanngarden ved like. Mange dropper dyre tannlegebesøk fordi de simpelthen må bruke pengene på andre ting. Bare det å gape opp munnen for en undersøkelse koster mellom 600 og 800 kroner. Det er ikke det minste rart at studenter, minstepensjonister og andre med dårlig råd venter for lenge med å sjekke tilstanden. Følgen er ofte dyre reparasjoner. Og når regjeringen med kraftfulle basunstøt uttaler at forebygging i helsevesenet er bedre enn reparering, må det selvsagt også gjelde tannhelsen.

Styrken med Ap er man har tradisjon for å følge flertallets vilje. Derfor har helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen allerede slått fast at en slik reform skal være på plass i løpet av neste periode. Ordningen bør til gjengjeld være så godt at vi kan kalle det en reform. Så lenge som problemstillingen har vært på dagsorden vil det være mye kunnskap i kompetente miljøer om hvordan dette kan gjøres. Nå gjenstår bare vilje og gjennomføringskraft.

.