Tante Tanja

Tante Tanja har opplevd all verdens ondskap. Nå ble hun også ranet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Tante Tanja har blitt ranet. Hun ble ranet på vei fra banken til kirkevergen, der hun skulle betale for sin egen grav. Livet har ikke vært greit for tante Tanja. Nå er hun også hindret i å gjøre opp for seg.

Det er over et år siden jeg har sett henne nå. Det var hjemme hos oss i St. Petersburg. Jeg ville møte mennesker som gjennomlevde blokaden under 2. verdenskrig, da Hitlers soldater omringet byen og en million mennesker døde av sult. Min kone Irina ville gjøre stas på sin mor og hennes venninner, som alle er hennes «tanter». Det var et strålende påskudd for oss begge. Det var vitser, vin og vemod, og både komiske og tragiske historier fra krigen. Å, som de elsket å bli gjort stas på.

I det siste

har tante Tanja følt seg syk og svak. For ei ukes tid siden dro hun til banken. Tante Tanja skulle ta ut sine siste sparepenger, betale de rundt 4000 kronene for gravplassen sin, og kanskje meditere litt i vårsola. Så skulle hun gå hjem og vite at alt var i orden, hun kunne dø, og alt ville være ordnet, for tante Tanja har ingen barn som kan ta hånd om slikt.

Men så, på veien fra banken, kommer to menn bort til henne. Uten fakter, lydløst, tar de veska hennes, åpner den, tar alle pengene, lukker veska, gir den tilbake, og forsvinner. De må ha blitt tipset av noen i banken.

Tante Tanja ble ranet, lydløst. Det skjedde slik livet hennes har vært, lydløst. For tante Tanja har lært seg å ikke protestere. Den første krigssommeren, i 1941, ble hun sammen med sin mor deportert til Sibir, der de begge var slavearbeidere underlagt bestialske kommandanters luner i Stalins arbeidsleirer. Hennes feil var at hun var halvt tysk og halvt jødisk. Men tante Tanja var heldig, for hun er kjemiker, og var etterspurt arbeidskraft i forsvarsindustrien. Derfor ble hun sluppet løs etter et år, og ansatt som forsker ved et forskningsinstitutt.

Etter Stalins død

i 1954 ble omsider moren sluppet fri. Hun var mindre heldig, for hun var både 100 prosent tysk og dessuten ikke forsker. Så da tante Tanjas mor var fri, hadde hun ingen rettigheter, hun hadde blant annet ikke rett til å bo i sin hjemby, som da var Leningrad. Men tante Tanjas mor kom til byen, lukket seg inne i tante Tanjas leilighet, og bodde der, et nervevrak, stille som ei mus, redd for å bli oppdaget av naboer, i 20 år. Først på 1970-tallet torde tante Tanja å avsløre hemmeligheten for sine beste venninner.

Med ravnsvart hår og i mørk fløyelskjole satt hun her i stua og fortalte vitser og delte minner for et års tid siden. Og selv om hennes og min historie er som natt og dag, så blunket hun til meg, og sa:

- Jeg har aldri kunnet snakke med en som deg, en utlending, sa hun. Så tenkte hun litt, og la til:

- Men vi har jo en ting felles, du og jeg. Vi er begge utlendinger. Så var tante Tanja langt fra lydløs.

Men nå forteller kilder meg at tante Tanja er utslått, og har ligget til sengs i ei uke, skjelvende av angst, lydløs.