Tapernes aften

I kveld er det «Idol»-finale for fjerde gang. Litt musikk, mye sport og et hav av tårer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BRUTAL-TV, har noen kalt «Idol». Kveld etter kveld, uke etter uke, har vi sett blek ungdom bli stemt ut, forvist fra potensiell pop-suksess på TV 2 og sendt tilbake til karaokemaskinen hjemme. Mens NRKs evinnelige Melodi Grand Prix lørdag kårer en vinner, har «Idol» i fire sesonger kåret tapere. Dommerne har faste roller, noen av dem er godt betalt for å være sur hver fredag. Folkets røst er klar, men hard. Når én deltaker ryker ut, passerer livet revy - glimt fra «Idol»-karrieren vises på skjermen, mor og far klapper ømt fra første rad, og alle, absolutt alle griner. Taperen er kveldens helt. TV-kanalen er blitt tårekanal, men gråten består av krokodilletårer. Alle vet at innen rulleteksten er over, er høyst sannsynlig popkarrieren det også.

NÅ STUPER SEERTALLENE. Men ikke verre enn at vi sannsynligvis får en femte sesong med «Idol» i Norge. Konseptet er ganske enkelt for godt til å vrakes. Den amerikanske versjonen, «American Idol», nådde nylig all time high , og er nå det mest sette TV-programmet i USA. Selv det renommerte musikkbladet «Rolling Stone» har sett seg nødt til å skrive flere saker om programmet, for å nå nye lesere, småsøsknene til MTV-generasjonen. Amerikanerne har fordelen ved mange flere potensielle deltakere å velge mellom, og de finner flere uslepne diamanter. I norsk «Idol»s fjerde sesong sliter dommerne med for mange blankpolerte halvedelstener som låter likt. Programmets musikalske dilemma er at sangerne konkurrerer i tikamp, der det smule snev av personlighet de måtte ha med seg inn, effektivt spyles av dem jo nærmere finalen de kommer. Kurt Nilsen vant World Idol og ble riksrørlegger i Norge, men han var først, og den mest profesjonelle amatøren. Seinere vinnere har ofte blitt slått i platesalg av de fremste blant taperne, toeren, treeren eller outsideren. Folk kjøper ikke alltid plater av idolene de stemte på i fjor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I NYERE NORSK TV-underholdning går det et vannskille ved innføringen av reality-TV. Robinson-ekspedisjonen var først ute, mens Big Brother var programmet som virkelig fikk sinnene i kok. «Idol» er ikke reality-TV, men prinsippet om utstemming er hentet derfra. Én må ut, enten det dreier seg om en sabotør på en øde øy, en kranglefant i en bunkers eller en attenåring som synger falsk. Dessuten aktiverer «Idol», som reality-programmene, seerne der hjemme. Vi er ikke lenger bare sløve sofapoteter - vi er sofapoteter med mobiltelefon. Interaktivt fjernsyn på en fredagskveld var akkurat hva TV 2 trengte for å slå bulk i NRKs gullrekke. Da programdirektørene i de fire norske TV-kanalene var samlet på Mediedagene i Bergen forrige uke, og ble spurt om å definere verdens beste TV-konsept, tok en av dem nølende ordet og sa: «Idol».

FOR KONSEPTET har alt TV-underholdningen trenger. Sang og musikk, glitter og glam, stjerner som glitrer og slokner, folkejury som overkjører besserwisserne i ekspertjuryen. Det er en karaokekonkurranse med bare edru deltakere, perfekt for familiesamling i sofaen med pizza. «Idol» er i dypeste forstand respekt for Grandiosa. Hvert barn kjenner reglene fra Singstar, og mobiltelefonen har ingen aldersgrense. At sportselementet er viktigst, viser seertallene for programmets to deler: Flere ganger har avstemningen blitt sett av flere enn de som har fått med seg sangkonkurransen. Også for TV 2 er avstemningen viktigst, det er da det renner femkroninger inn på kontoen de deler med Telenor.

LIKE VIKTIG som et underholdningsprograms evne til å fange seere, er evnen til å fange andre mediers interesse. De fleste aviser - Dagbladet i høyeste grad inkludert - har dekket «Idol» som vi dekker fotballkamper. Vi følger resultatene og henger rundt garderobene, der vi spør: Hva føler du nå ? Hver uke leser flere nordmenn om idolstjernenes skjebner enn de som følger med på TV. I årets «Big Brother» har de strippet og bannet og skjendet det norske flagget på 17. mai, uten at andre medier har giddet å gi freak-showet særlig oppmerksomhet. «Idol» er til sammenlikning stuereint. De potensielle idolene trenger ikke gjøre noe mer. Noe skjer uansett: Én må ut, og alle griner.