Tapernes forbund

SANDEFJORD (Dagbladet): Lærere og sykepleiere kan like gjerne overlate lønnsforhandlingene til Bondeviks verdikommisjon. Det vil trolig gi et bedre resultat enn deres organisasjoner kan oppnå under dagens lønnsregime.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Om lærere og sykepleiere mot formodning skulle få litt ekstra ved vårens lønnsoppgjør, er det i så fall resultat av at folk flest, velgerne, stiller seg på deres side og skaper et politisk press. Det skjer i oppgangstider når alle - selv de minst samfunnsengasjerte - ser det urimelige i at elever og studenter som avslutter sin skolegang kan velge blant bedre betalte jobber enn sine lærere.

  • Selv om arbeidsmarkedet og folkemeningen med visse mellomrom bidrar til en viss «korreksjon» av de lønnsmessige skjevhetene som utvikler seg, er trenden klar. Det går utforbakke. Også i de seinere årene, da folk har fått inn med teskjeer at moderasjon lønner seg og alle grupper vil få økt kjøpekraft, har de universitets- og høyskoleutdannede gruppene sakket etter. Fra 1992 til 1996 steg reallønna for statsansatte med høyere utdanning med én prosent. Deres studiekamerater som er funksjonærer i private bedrifter, har fått åtte prosents reallønnsutvikling.
  • Det skaper samme raseri som når noen bilister skjærer ut i kollektivfeltet og gir full pinne. Tallene for 1997 forsterker dette bildet av å tape forholdsmessig til alle andre. Dette er den mistrøstige virkeligheten for medlemmer av Akademikernes Fellesorganisasjon, som i går, for n-te gang, samlet troppene til tariffkonferanse i Sandefjord.
  • AF fikk ikke være med i Per Kleppes sysselsettingskommisjon. Kommisjonen var også en lønnskommisjon. For å oppnå økt sysselsetting i en lavkonjunktur, måtte de fagorganiserte være «snille bisker» og love moderasjon i mange år. De «frie forhandlere», de store, tallrike, byråkratiske lønnstakerorganisasjonene, fikk bare lov til å boltre seg innenfor svært trange rammer. Disse er fastlagt av et lite lønnspolitisk elitesjikt: LO-leder Yngve Hågensen, Ap-leder Thorbjørn Jagland, NHO-sjef Karl Glad, regjeringen, Finansdepartementets sosialøkonomiske embetsmenn, Statistisk sentralbyrå og Norges Bank.
  • AF har hele tida stilt seg kritisk til solidaritetsalternativet. Ikke fordi det ikke har vært vellykket og til alles beste. Men fordi systemet har vært for stivt til å kunne gi offentlig ansatte med utdanning sin del av kaka. De har vært definert som høytlønte og havnet bakpå i en situasjon hvor lavtlønte er blitt prioritert. Dette har ikke skjedd i privat sektor, hvor bedriftenes lønnsomhet og markedskreftene er avgjørende.
  • AF ynder å framstille seg som lønnssystemets tapere. Man har tapt lønnsoppgjøret 23 år på rad. Hvorfor skal da medlemmene være med i denne organisasjonen? Dette ubehagelige spørsmålet er i ferd med å svekke tiltroen til AF som hovedorganisasjon, sa lederen for AF-stat, Anders Folkestad, i går. I år må han oppnå noe som han kan vise fram for sine medlemmer og tillitsvalgte. Igjen er han og andre AF-forhandlere ute med skyhøye krav før oppgjøret tar til. Streikevarslene er tydeligere enn noen gang. Med jevne mellomrom tvinger da også AF sine medlemmer ut i en streik, som er dømt til å gi magert resultat. Streiker blant sykepleiere eller hjelpepleiere må stoppes ved bruk av tvungen voldgift. Det blir raskt fare for liv og helse. Lærernes trusler blir ikke engang tatt på alvor. De har jo to måneders ferie når de er på sitt mest krigerske. En streik i sommerferien vil ikke engang ramme den uskyldige tredjeparten.
  • Nå er denne avmakten i ferd med å true Yngve Hågensens lønnspolitiske livsverk. Kanskje var det derfor LO-lederen i går tok oppfordringen fra AF på sparket og inviterte til diskusjon om hva som kan være rettferdige lønnsforskjeller. Kanskje mener også LO-lederen at det er tid for å ta lærernes og sykepleiernes krav på alvor, før Bondevik finner opp en ny kommisjon.